University of Southern Denmark
  Visual Interactive Syntax Learning  
 
 

VISL-NORD

Norsk - bokmål

Fra urnordisk til moderne nordiske språk

Av professor Arne Torp, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Videoeksemplene nedenfor er med Arne Torps tillatelse hentet fra hans hjemmeside.


Germanske språk – ei nordvesteuropeisk språkgruppe

For vel 2000 år siden eksisterte det sannsynligvis et fellesspråk vi kaller urgermansk, som ble snakka et eller annet sted i Nordvest-Europa. Dette opprinnelige språket har gitt opphav til de språka som i dag kalles engelsk, tysk og nederlandsk (+ afrikaans som snakkes i Sør-Afrika og frisisk som snakkes i en del av Nederland). Disse språka kalles med et felles navn for vestgermanske. Videre har vi de germanske språka dansk, færøysk, islandsk, norsk og svensk, som kalles nordgermanske eller nordiske, og det er dem vi skal konsentrere oss om her. Retningsbetegnelsene ”vest” og ”nord” refererer naturligvis til de delene av Europa der disse språka i hovedsak er utbredt.



Fra urnordisk (ca. 200-500 e. Kr.) til gammelnordisk (ca. 800-1300 e.Kr.)

Den eldste formen for nordgermansk eller nordisk kalles urnordisk, og det ble snakka i Skandinavia for 1500 år siden. Vi vet vi ikke så mye om hvordan det så eller hørtes ut, for det eneste vi har overlevert fra den tida, er enkeltord og noen få setninger som er funnet i innskrifter med en spesiell type bokstaver som kalles runer. Disse innskriftene finnes både rissa inn i stein og på gjenstander av bein og metall.

Dette bildet er tatt fra Store Norske Leksikon og viser Tunesteinen. Denne runeinnskrifta antas å være fra 300-tallet e. Kr. Steinen ble funnet i 1627 i kirkegårdsmuren ved Tune kirke i Østfold i Norge.


Språket i disse innskriftene er veldig ulikt alle nordiske språk i dag, og vi har altså ingen lengre tekster fra den tida, men en dristig svensk forsker (Erik Harding) har en gang forsøkt å tenke seg hvordan diktet Atlakviða, som er bevart i islandske handskrifter fra 1200-tallet, kunne ha lydd på 400-tallet. Her er en liten smakebit på den urnordiske versjonen, slik svensken tenkte seg den, og her kan du høre hvordan den opprinnelige islandske versjonen fra 1200-tallet var.


I vikingtida – dvs. fra ca. 700-800 og fram til ca. 1200-1300 – ble nordiske språk spredt til områder som lå langt fra det opprinnelige hjemlandet, som var Skandinavia, dvs. Danmark, Norge og Sverige.

Dette kartet viser utbredelsen av germanske språk slik vi antar at den kan ha vært omkring år 1000. De gule og grønne områdene viser de områdene der det ble snakka vestgermansk, mens de blå og turkise områdene viser hvor det ble snakka nordgermanske eller nordiske språk. Vi vet at de nordiske språka opprinnelig bare hørte hjemme i Skandinavia – i Danmark og i størstedelen av det som i dag er Norge og Sverige. Når store deler av Norge og Sverige ikke har fått noen farge, skyldes det ikke at disse områdene var folketomme, men at det sannsynligvis bodde folk som snakka andre språk der – antagelig eldre former av det som i dag er samisk språk.

På kartet ser vi at det også fins blå flekker øst for Skandinavia – i Russland og Baltikum; det er det området som kalles Garðaríki på norrønt; her bodde det svenske vikinger, som ble kalt rus, og dette navnet er årsaken til at det i dag heter Russland. Ordet rus har for øvrig sammenheng med det svenske landskapet Roslagen utafor Stockholm, og det er også opphavet til det finske navnet på Sverige – Ruotsi.

I Nord-Frankrike ser vi et lite blått område; det er det som i dag heter Normandie – landet til mennene fra nord – og i England ser vi et stort blått område, det som ble kalt Danelagen – på engelsk Danelaw – fordi det var danske vikinger som styrte her. I Storbritannia og Irland fins det også turkise områder, der det hovedsakelig var folk fra Norge som slo seg ned. I alle disse områdene utenfor Skandinavia snakkes det i dag andre språk (russisk, fransk, engelsk).

På de øyene som ligger lengst mot nordvest – Island og Færøyene – snakkes det derimot fremdeles nordiske språk, og islandsk og færøysk er faktisk de nordiske språka som har forandra seg minst. Det var dessuten i mange hundre år nordisk bosetting på Grønland, og nordboerne kom også til Nord-Amerika, som de kalte Vinland, men der ble det aldri fast bosetting i lengre tid.

Som kartet over viser med turkis og mørkeblå farge, dukker det også opp noen mindre dialektforskjeller mot slutten av den urnordiske perioden, som vi faktisk kan se i de nordiske språka den dag i dag. I dansk og svensk heter det for eksempel sten og løs eller lös, med en enkelt vokal, mens det på nynorsk heter bare stein og laus med en såkalt diftong, og formene på færøysk og islandsk ligner på de nynorske. Men disse forskjellene var ikke så store at de på noen måte hindra forståelsen mellom folk fra de ulike delene av det nordiske området; slike forskjeller dukker først opp flere hundre år seinere. Som rimelig kan være, kommer hovedskillet da til å gå mellom talemålet i Skandinavia på den ene sida, dvs. i Danmark, Norge, Sverige,og den svenskspråklige delen av Finland, og på den andre sida de nordiske språka som blir snakka på øyene langt ute i Atlanterhavet, færøysk og islandsk. Det skal vi komme tilbake til seinere.



Gammelnordisk språk – dǫnsk tunga – norrønt

Med kristendommen som kom til Norden på 1000-tallet, fikk vi også det latinske alfabetet som vi bruker ennå, og dermed får vi også de første lengre tekstene på våre nordiske språk. Men språkforskjellene innafor det nordiske området var fremdeles små, og dermed følte nok folk ennå at det bare dreide seg om dialektforskjeller. Islendingen Snorre Sturlason som levde på 1200-tallet kalte språket sitt for dǫnsk tunga, dvs. dansk tunge, enda språket på Island - og Færøyene - den gangen helt sikkert låt annerledes enn i Danmark. Derimot var språket på Island, Færøyene og i Norge fremdeles veldig likt den gangen, for islendingene og færøyingene kom først og fremst fra Norge. Dette mer eller mindre felles norsk-islandske språket kalles gjerne norrǿna eller norrønt mål.

Her er en samtale mellom en far og en sønn som er henta fra et norsk bokverk som kalles Kongespeilet, skrevet en gang på 1200-tallet. Her gir faren råd til sønnen hvordan han bør gjøre dersom han vil bli kjøpmann.

Se videoen Konungs skuggsjá.


Fra gammelnordisk til moderne nordiske språk (ca. 1300-1500)

I den gammelnordiske perioden, som strekker seg fram til ca. 1300, er det fremdeles såpass liten forskjell mellom talespråket i hele Norden at det er mest naturlig å snakke om ulike dialekter enn om forskjellige språk, for det er rimelig å anta at alle kunne gjøre seg forstått på morsmålet innafor hele det nordiske området. Folk utafor Norden oppfatta nok i alle fall talemålet i hele Norden som ett språk, for når islendingen Snorre Sturlason (1179–1242) av og til kalte språket sitt for ”dansk tunge”, så er det trolig et uttrykk som stammer fra England, for i England var det veldig mange dansker i vikingtida. Ettersom de gamle engelskmennene ikke hørte forskjell på dialekten hos folk fra ulike deler av Norden, kalte de alt sammen for dansk, og så smitta denne språkbruken over på de som sjøl snakka nordisk språk. Sjøl om språket i Norden forandra seg veldig mye fra urnordisk til gammelnordisk, så var forandringene altså i stor grad de samme over alt. Da Snorre besøkte norske jarler og konger først på 1200-tallet, hadde han tydeligvis ingen språkproblemer, for sjøl om det var gått minst to-tre hundre år fra islendingene hadde utvandra fra Norge, var fremdeles språket så likt at det var bare små detaljer som skilte.

Slik er det slett ikke lenger; i dag er norsk og islandsk to forskjellige språk, og den som bare kan det ene av dem, forstår ikke stort av det andre uten spesiell opplæring. Færøysk forstår nordmenn heller ikke uten problemer, sjøl om færøysk ligger nærmere norsk enn islandsken gjør. Som vi skal se seinere, er forandringene i de ymse delene av det nordiske språkområdet er stort sett mye mindre i både islandsk og færøysk enn i de skandinaviske språka dansk, norsk og svensk. Til gjengjeld er forandringene i skandinavisk for en stor del de samme, slik at nordmenn, dansker og svensker fremdeles kan snakke sammen på morsmålet, sjøl om mange nordmenn og svensker synes det vanskelig å forstå dansk tale. På tilsvarende måte har danskene også problemer med å forstå talt norsk og svensk, som danskene til gjengjeld synes låter likt, mens nordmenn og svensker stort sett forstår hverandre ganske bra – i alle fall språklig! Forholdet mellom de nordiske språka i dag kan dermed framstilles på denne måten:



Dette innebærer at islandsk og færøysk er fremmedspråk for alle i Skandinavia, mens de skandinaviske språka fungerer som såkalte nabospråk, som altså innebærer at de er såpass like at de er innbyrdes forståelige. Islandsk og færøysk er derimot ikke nabospråk i forhold til hverandre; når islendinger og færøyinger treffes og de ikke har lært det andre språket, må de normalt ty til et felles fremmed språk som begge partene kan – et såkalt lingua franca. Dersom islendingen har lært dansk godt på skolen, slik noen islendinger har, så kan de snakke dansk, for alle færøyinger lærer dansk veldig grundig, ettersom Færøyene politisk er en del av Danmark. Men dersom islendingen ikke er så god i dansk, må de nok ty til engelsk, slik vi skandinaver også pleier å måtte gjøre når vi beveger oss utenfor Skandinavia.

Språkdiskusjon mellom far og sønn på 1400-tallet

De store og viktige forandringene som skiller skandinavisk fra øynordisk skjedde for en stor del i den relativt korte perioden mellom ca. 1300 og 1500. Vi kan tenke oss at språkforandringene spesielt på 1400-tallet har vært så store at den eldre generasjonen må ha irritert seg over at ungdommen snakka ”feil”, dvs. annerledes enn de gjorde sjøl. I dialogen nedenfor mellom den norske bonden Haralder Eiríksson og sønnen hans, Éríker Haraldsson, hører vi hvordan faren irriterer seg over at sønnen bøyer verbet flå svakt; han sier nemlig flådde i preteritum, slik bøyinga er på moderne norsk. Han sier altså ikke flo, slik faren gjør; verbet flá hette nemlig fló i preteritum på norrønt; det ble med andre ord bøyd sterkt, akkurat som verbet slå - slo i moderne norsk og dansk. Faren oppfatter dermed forma flådde som barnespråk og altså feil, akkurat som mange nordmenn i dag ser på vanlige moderne talemålsformer som bærte og skjærte som feil i stedet for de skriftspråklig korrekte formene bar og skar. Faren irriterer seg enda mer over at sønnen ikke skiller mellom t i tak (gripe tak i noe) og þ i þak (tak på et hus), men sier tak for både tak og þak. Denne lydendringa har seinere skjedd i alle nordiske språk utenom islandsk, og en må nå derfor ”gjette seg til” ut fra sammenhengen hva slags ”tak” det er tale om. Denne irritasjonen har også sin parallell f.eks. i moderne norsk, der mange yngre i dag ikke lenger skiller mellom såkalt kj-lyd i verbet kjenne (”hun kjente på vannet”) og sj-lyd i skjenne (”hun skjente på barnet”) men bruker sj-lyd i begge orda (”hun sjente på vannet” - ”hun sjente på barnet”), noe mange eldre språkbrukere regner for talefeil, og skolebarn har av og til blitt sendt til logoped for ”behandling”.
Her kommer samtalen mellom Haralder og Éríker.



Noen viktige forskjeller mellom øynordiske språk og skandinavisk

Det språkfolk oftest pleier å nevne når det gjelder forskjellene mellom færøysk og islandsk (= øynordisk) på den ene sida og dansk, norsk og svensk (= skandinavisk) på den andre, er at orda i de førstnevnte to språka har mange flere ulike bøyingsformer enn i de tre siste. Det gjelder særlig i ordklassene substantiv og verb, slik vi kan se i skjemaene nedafor, der de samme setningene er gjengitt på islandsk, færøysk, norsk (bokmål) og svensk.



Islandsk



bíllinn (N) kemur



ég heyri bílinn (A)

ég geng frábílnum (D)

ég sakna bílsins (G)

þú heyrir bílinn

þú gengur frá bílnum

þú saknar bílsins

hann/hún heyrir bílinn

hann/hún gengur frá bílnum

hann/hún saknar bílsins




bílarnir (N) koma



við heyrum bílana (A)

við göngum frá bílunum (D)

við söknum bílanna (G)

þið heyrið bílana

þið gangið frá bílunum

þið saknið bílanna

þeir/þær/þau heyra bílana

þeir/þær/þau ganga frá bílunum

þeir/þær/þau sakna bílanna




Færøysk



bilurin (N) kemur



eg hoyri bilin (A)

eg gangi frá bilinum (D)

eg sakni bilin (A)

hoyrir bilin

gongur frá bilinum

saknar bilin

hann/hon hoyrir bilin

hann/hon gongur frá bilinum

hann/hon saknar bilin




bilarnir (N)koma



vit hoyra bilarnar (A)

vit ganga frá bilunum (D)

vit sakna bilarnar (A)

tit hoyra bilarnar

tit ganga frá bilunum

tit sakna bilarnar

teir/tær/tey hoyra bilarnar

teir/tær/tey ganga frá bilunum

teir/tær/tey sakna hestarnar




Norsk (bokmål)



bilen kommer



jeg hører bilen

jeg går fra bilen

jeg sakner bilen

du hører bilen

du går fra bilen

du sakner bilen

han/hun hører bilen

han/hun går fra bilen

han/hun sakner bilen




bilene kommer



vi hører bilene

vi går fra bilene

vi sakner bilene

dere hører bilene

dere går fra bilene

dere sakner bilene

de hører bilene

de går fra bilene

de sakner bilene


Svensk



bilen kommer



jag hör bilen

jag går från bilen

jag saknar bilen

du hör bilen

du går från bilen

du saknar bilen

han/hon hör bilen

han/hun går från bilen

han/hon saknar bilen




bilarna kommer



vi hör bilarna

vi går från bilarna

vi saknar bilarna

ni hör bilarna

ni går från bilarna

ni saknar bilarna

de hör bilarna

de går från bilarna

de saknar bilarna


I skjemaet over ser vi at de islandske og færøyske tekstversjonene er ganske fargerike, mens de skandinaviske er helt fargeløse. Dette skyldes at ulike substantivformer er markert med forskjellige farger på hele ordet, mens ulike verbformer er markert med ulik farge på bokstavene, og i de islandske og færøyske tekstene blir det dermed mange farger fordi både substantivet bil og verba se, gå og sakne har mange forskjellige former. Vi skal nå se litt på hvorfor det blir slik.


Substantiv bøyes i kasus på islandsk og færøysk

Vi starter da med å se på ordet bil, som i de skandinaviske tekstene bare har to former, bilen, som er bestemt form entall og bilene/bilarna som er bestemt form flertall, altså en form i entall og en annen form i flertall. På islandsk har vi derimot hele fire ulike former i entall og fire former i flertall, mens færøysk har tre former i entall og tre i flertall.

Grunnen til at det blir så mange former i islandsk og færøysk, er det at i disse språka får substantivet ulike former avhengig av den grammatiske funksjonen i setningen. I setningen bilen kommer er bilen såkalt subjekt – det er bilen som kommer – bilen ”gjør” noe. I alle de andre setningene er det andre som ”gjør” noe: jeg, du, han/hun, vi, dere, de – og i disse setningene er bilen da ikke subjekt – det er noen andre som hører bilen, går fra bilen og sakner bilen. Dette blir da markert på islandsk og færøysk ved at ordet bil får andre former: Når bilen er subjekt, får den ei form vi kaller nominativ (N), og den er i eksemplene over markert med gul farge, mens bilen i de andre setningene får andre former. I setningen der noen hører bilen, er bilen såkalt objekt for verbet høre, og da får den en form som kalles akkusativ (A), markert med turkis. I setningen der noen går fra bilen, er bilen såkalt utfylling til preposisjonen fra, og da får den en tredje form som kalles dativ (D), markert med grønt. Og endelig i setningen der noen sakner bilen, er den objekt for verbet sakne, og på færøysk får den da samme form som etter verbet se, nemlig akkusativ (A), mens objektet for det islandske verbet sakne står i en fjerde form som kalles genitiv (G), og markeres med rød farge. Alle disse forskjellige formene som et substantiv kan få på islandsk og færøysk alt etter hvordan det fungerer i setningen, kaller vi med et felles ord for kasus. På skandinaviske språk i dag fins det ikke lenger kasus i substantiv; de eneste orda som bøyes i kasus nå, er noen pronomener, som har én form når ordet er subjekt, og en annen form for alle andre funksjoner: du går fra meg, hun sakner oss, vi ser henne osv. Når vi har ulike kasusformer, kan vi også bytte om på rekkefølgen av orda uten at meninga blir forandra: deg ser jeg ser betyr det samme som jeg ser deg – det er jeg som ser i begge tilfellene. På islandsk og færøysk kan en dermed ”stokke om” på orda mer enn i skandinaviske språk.


Verb bøyes i tall og person på islandsk og færøysk

På skandinaviske språk spiller det ingen rolle for verbalet hva som er subjekt i setningen – verbet får den samme formen uansett. Slik er det altså ikke på islandsk og færøysk – der får verbet forskjellig form avhengig av hva som er subjekt i setningen. Dersom subjektet er et substantiv i entall eller et pronomen som han, hun, den eller det, får verbet en annen form enn dersom det dreier seg om et substantiv i flertall eller et pronomen som de. Det at verbet skifter form alt etter om subjektet står i entall eller flertall, kaller vi at verbalet samsvarsbøyes eller med et fremmedord kongruerer med subjektet i tall (eller numerus).

Men det er ikke bare tallet i subjektet som bestemmer formen på verbalet i islandsk og færøysk: Dersom subjektet er et pronomen i 1. eller 2. person – dvs. den/de som snakker/skriver (1. person – dvs. jeg/vi), eller den/de som blir tiltalt/som henvendelsen gjelder (2. person – dvs. du/dere), får verbet andre former enn når subjektet er en person eller ting som bare er omtalt (såkalt 3. person).

I de islandske og færøyske setningene er verbformer i 1. person markert med røde bokstaver, mens verbformer i 2. person er markert med grønne bokstaver. På islandsk gjelder dette både i entall og flertall, mens færøyske verb har bare én form i flertall, og den er i prinsippet lik med den formen islandske verb har i 3. person flertall, og denne formen er markert med blå bokstaver. Den eneste verbformen som ikke er markert med noen spesiell farge, er 3. person entall, fordi dette er den formen som har ”overlevd” i den formen vi har i de nåværende skandinaviske språka.


Litt sammenligning mellom nordiske og andre nærbeslekta språk

De språka som ligner mest på de nordiske, er de såkalte vestgermanske språka, som vi har nevnt før. Dersom vi sammenligner disse bøyingene vi nå har sett på med språk som engelsk og tysk, oppdager vi at begge språka faktisk har samsvarsbøying mellom subjekt og verbal: the car comes – the cars come; das Auto kommt – die Autos kommen. Men tysk har mer samsvarbøying enn engelsk, for i tillegg til kommt og kommen har tysk også egne former for 1. person entall (ich komme) og 2. person entall (du kommst), mens engelsk bare har to former av praktisk talt alle verb.

Går vi til substantivbøyinga, er forskjellen mellom tysk og engelsk langt større, for her mangler engelsk liksom skandinavisk alt som heter kasusbøying, mens tysk har fire forskjellige kasus, akkurat som islandsk.

Dette betyr at tysk og islandsk er de mest gammeldagse eller konservative av de germanske språka når det gjelder grammatikk, for om vi går tusen år eller mer tilbake i tida, så hadde alle germanske språk et bøyingssystem som i hovedsak svarer til det vi finner fremdeles i disse to språka. Det betyr selvfølgelig ikke at disse språka ikke kan fungere fullgodt i et moderne samfunn, for det fins i det hele tatt ingen naturlig sammenheng mellom samfunnstype og grammatikk – en hvilken som helst språktype kan i prinsippet fungere i et hvilket som helst samfunn.


Da er det annerledes med ordforrådet: Det er viktig at språket har ord for at folk skal kunne snakke om det som omgir dem og som de er opptatt av. Dersom samfunnet endrer seg, enten på grunn av teknologiske forandringer eller fordi folk kommer i kontakt med folk som snakker andre språk, så vil dette alltid sette spor i ordforrådet. Dette skal vi seinere se nærmere på med utgangspunkt i en konkret tekst som handler nettopp om nordisk språkhistorie, og som fins i innholdsmessig like versjoner på islandsk, færøysk, dansk, svensk og norsk i to utgaver – bokmål og nynorsk. Vi har dessuten fått laga en norrøn versjon, som kommer aller først.1 Her kommer de sju tekstene:



Prøver på nordisk språk - skrift og lydeksempler


Norrǿna (= islandsk/norsk ca. år 1200)

Eksempel:

Frá frumnorrǿnu framm á víkingaǫld

Um þat bil sjau hundruðum ára eptir Krists burð var frumnorrǿna, er svá er kǫlluð, tǫluð á Norðrlǫndum. Ef munr hefir verit á máli á ýmissum landshlutum, þá hefir sjá munr verit lítill. Eigi eru dǿmi um engi þau mǫrk milli málsins í lǫndunum, er rekja mætti aptr til þess tíma.

Frumnorrǿna er greinilega mjǫk ólík ǫllum síðurrum stigum Norðrlandamála. Ef hugt er at þróun mannanafna, er auðsætt at miklar breytingar hafa orðit hin næstu þrjú eða fjǫgur hundruð ára þar á eptir. Lǫng nǫfn ok skrautmikil eins ok AnulaibaR ok HarjawaldaR hljóma þegar tíu hundruðum ára eptir Krists burð eins ok Óláfr ok Haraldr, en eru aptr á móti eigi mjǫk frá brugðin nútímanǫfnunum í máli Noregsmanna ok Dana: Olav ok Harald, eða máli Svía: Olov ok Harald, eða máli Færeyinga: Ólavur ok Haraldur, eða Íslendinga: Ólafur ok Haraldur.

Þegar á þeim tíma verðr at gera ráð fyrir því at málfari hafi breyzk svá mjǫk eptir frumnorrǿnu at málin sé orðin óskiljandi hvárt ǫðru. Ef svá ólíklega hefði gǫrzk at norrǿnn maðr af séttu ǫld kvæmi framm meðal landsmanna fjórum eða fimm ǫldum seinna, þá hefði hvárr líklega alls eigi skilit annan. Hins vegar kynnim vér á várum dǫgum sǫnnu nær tala án mikils erfiðis við fólk er uppi var á hinni sextándu ǫld eptir Krists burð, svá framarlega sem vér fingimsk við málefni er hvárum aðiljum væri kunnigt um. Breytingar er urðu milli fimtu ǫld ok hinni tíundu, váru, með ǫðrum orðum sagt, miklu meiri en milli fimtándu ǫld ok hinni tvítugtu.


Íslenska

Eksempel:

Frá frumnorrænu fram á víkingaöld

Um 700 var svokölluð frumnorræna töluð í Skandinavíu. Hafi verið til mismunandi mallýskur, þá hefur mismunur á milli þeirra verið lítill. Ekki eru dæmi um nein mallýskumörk sem hægt er af öryggi að rekja aftur til þess tíma.

Frumnorræna sker sig greinilega frá öllum síðari stigum norrænna mála. Sé þróun mannanafna t.d. skoðuð, er greinilegt að miklar breytingar hafa orðið næstu 300-400 árin þar á eftir. Löng, viðhafnarmikil nöfn eins og AnulaibaR og HarjawaldaR hljóma þegar um árið 1000 eins og Óláfr og Haraldr og eru aftur á móti ekki svo ólík nútímanöfnunum í norsku og dönsku: Olav og Harald, sænsku: Olov/Harald, færeysku: Ólavur/Haraldur og íslensku: Ólafur/Haraldur.

Þegar á þeim tíma verður að reikna með að málfarslega fjarlægðin frá frumnorrænu hafi verið orðin svo mikil að málin hafi ekki verið gagnkvæmt skiljanleg. Ef hið ósennilega hefði gerst að norrænn maður frá sjöttu öld hefði komið fram á meðal víkinganna 4-500 árum seinna, hefðu þeir að öllum líkindum alls ekki skilið hver annan. Hins vegar gætum við í dag sennilega talað án mikillar fyrirhafnar við fólk sem var uppi á sextándu öld svo framarlega sem við héldum okkur við efni sem báðir aðilar hefðu forsendur til að hafa einhverja skoðun á. Breytingarnar sem urðu á málunum á milli 500 og 1000, voru með öðrum orðum miklu meiri en á milli 1500 og 2000.


Føroyskt

Eksempel:

Frá frumnorrønum til víkingatíð

Málið í Norðurlondum fyri uml. ár 700 verður nevnt frumnorrønt. Um málføramunur var tá í tíðini, hevur hann rímiligt verið lítil, og vit kenna í hvussu er eingi nútíðar málføramørk, sum vit við vissu kunnu føra aftur til tá tíðina.

Frumnorrønt er frálíkt øllum stigum seinni í norrønum, og verður t.d. hugt at gongdini í fólkanøvnunum, er týðiligt, at næstu 300-400 árini hendu stórar broytingar. Long og prýðilig nøvn sum AnulaibaR og HarjawaldaR verða um ár 1000 framborin sum Óláfr og Haraldr, sum á nútíðar norskum eru Olav og Harald og á okkara máli Ólavur og Haraldur.

Um hesa tíðina mugu vit tí rokna við, at málsliga frástoðan til frumnorrønt er so stór, at málini vóru sínámillum óskiljandi. Hevði tað óhugsandi hent, at ein norðbúgvi úr 6. øld kom undan kavi millum víkingarnar fýra-fimm hundrað ár seinni, er rættiliga sannlíkt, at teir høvdu als ikki skilt hvør annan. Harafturímóti høvdu vit nú á døgum møguliga kunnað tosað rímiliga lættliga við fólk, sum livdu í 16. øld. Tað hevði tó verið treytað av, at vit hildu okkum til evni, sum báðir partar høvdu fortreytir fyri at hava eina hugsan um. Málbroytingarnar frá 500-1000 vóru tískil væl størri enn frá 1500-2000.


Dansk

Eksempel:

Fra urnordisk til vikingetid

Før ca. år 700 kaldes sproget i Skandinavien urnordisk. Hvis der fandtes dialektforskelle dengang, har de sikkert været små; vi kender i hvert fald ingen moderne dialektforskelle som vi med sikkerhed kan føre tilbage til denne periode.

Urnordisk adskiller sig stærkt fra alle senere stadier af nordiske sprog, men ser man f.eks. på udviklingen af personnavne, er det tydeligt at der skete store forandringer i løbet af de næste 300-400 år. Lange pompøse navne som AnulaibaR og HarjawaldaR lyder allerede omkring år 1000 som Óláfr og Haraldr – der jo ikke er særligt forskellige fra de moderne navneformer, f.eks. dansk og norsk: Olav/Harald, svensk: Olov/Harald, færøsk: Ólavur/Haraldur, islandsk: Ólafur/Haraldur.

Allerede på det tidspunkt må man derfor regne med at den sproglige afstand til urnordisk var blevet så stor at sprogene var indbyrdes uforståelige. Hvis det utænkelige skulle være sket at en skandinav fra 500-tallet pludselig var dukket op blandt vikingerne fire-fem hundrede år senere, ville de altså højst sandsynligt ikke have kunnet forstå hinanden overhovedet. Derimod ville vi i dag sandsynligvis kunne snakke relativt nemt med folk som levede i 1500-tallet, forudsat at vi holdt os til emner som begge parter havde forudsætninger for at mene noget om. Sprogforandringerne mellem 500 og 1000 var altså langt større end mellem 1500 og 2000.


Svenska

Eksempel:

Från urnordisk tid till vikingatid

Före ca år 700 kallas språket i Skandinavien urnordiska. Om det fanns dialektskillnader den gången, har de troligen varit små, och vi känner i alla fall inte till några moderna dialektskillnader som vi med säkerhet kan återföra till den perioden.

Urnordiska skiljer sig kraftigt från alla senare stadier av nordiska språk, men tittar man t.ex. på utvecklingen av person namn är det tydligt att det under loppet av de följande 300–400 åren skedde stora förändringar. Redan omkring år 1000 låter långa, pompösa namn som AnulaibaR och HarjawaldaR som Óláfr och Haraldr – som ju inte alls är så olika de moderna namnformerna, t.ex. norska och danska: Olav/Harald, svenska: Olof/Harald, färöiska: Ólavur/Haraldur, isländska: Ólafur/Haraldur.

Redan på den tiden måste vi därför räkna med att det språkliga avståndet till urnordiska blivit så stort att språken skulle ha varit inbördes oförståeliga. Om det otänkbara hade skett att en skandinav från 500-talet plötsligt skulle ha dykt upp bland vikingarna fyrafemhundra år senare, skulle de alltså högst sannolikt överhuvudtaget inte ha kunnat förstå varandra. Däremot skulle vi i dag antagligen ha kunnat tala relativt bra med folk som levde på 1500-talet, förutsatt att vi höll oss till ämnen som båda parter hade förutsättningar för att ha en åsikt om. Språkförändringarna mellan åren 500 och 1000 var alltså betydligt större än mellan 1500 och 2000.


Norsk (bokmål)

Eksempel:

Fra urnordisk til vikingtid

Før ca. år 700 kalles språket i Skandinavia urnordisk. Om det fantes dialektforskjeller den gangen, må de trolig ha vært små, og vi kjenner i alle fall ingen moderne dialektskiller som vi med sikkerhet kan føre tilbake til den perioden.

Urnordisk skiller seg sterkt fra alle seinere stadier av nordiske språk, men ser man f.eks. på utviklinga av personnavn, er det tydelig at det skjedde store forandringer i løpet av de neste 300–400 åra. Lange, pompøse navn som AnulaibaR og HarjawaldaR lyder alt omkring år 1000 som Óláfr og Haraldr– som jo slett ikke er så ulikt de moderne navneformene, f.eks. norsk/dansk: Olav/Harald, svensk: Olov/Harald, færøysk: Ólavur/Haraldur, islandsk: Ólafur/Haraldur.

Alt på denne tida må vi derfor regne med at den språklige avstanden til urnordisk var blitt så stor at språka ville vært innbyrdes uforståelige. Om det utenkelige skulle skjedd at en skandinav fra 500-tallet plutselig skulle ha dukka opp blant vikingene 400–500 år seinere, ville de altså høyst sannsynlig ikke kunnet forstå hverandre i det hele tatt. Derimot ville vi i dag sannsynligvis kunnet snakke relativt greit med folk som levde på 1500-tallet, forutsatt at vi holdt oss til emner som begge parter hadde forutsetninger for å mene noe om. Språkforandringene mellom 500 og 1000 var altså langt større enn mellom 1500 og 2000.


Norsk (nynorsk)

Eksempel:

Frå urnordisk til vikingtid

Før ca. år 700 kallar vi språket i Skandinavia urnordisk. Om det fanst dialektskilnader den gongen, må dei truleg ha vore små, og vi kjenner i alle fall ingen moderne dialektskilje som vi med visse kan føre attende til den perioden.

Urnordisk skil seg sterkt frå alle seinare stadium av nordiske språk, men ser ein t.d. på utviklinga av personnamn, er det tydeleg at det skjedde store endringar i løpet av dei neste 300–400 åra. Lange, pompøse namn som AnulaibaR og HarjawaldaR lyder alt kring år 1000 som Óláfr og Haraldr – som jo slett ikkje er så ulikt dei moderne namneformene, t.d. norsk/dansk: Olav/Harald, svensk: Olov/Harald, færøysk: Ólavur/Haraldur, islandsk: Ólafur/Haraldur.

Alt på denne tida må vi derfor rekne med at den språklege avstanden til urnordisk var blitt så stor at språka ville vore innbyrdes uforståelege. Om det utenkjelege skulle hendt at ein skandinav frå 500-talet brått skulle ha dukka opp mellom vikingane 400–500 år seinare, hadde dei altså mest sannsynleg ikkje kunna forstå kvarandre i det heile. Derimot ville vi i dag truleg kunna snakka relativt greitt med folk som levde på 1500-talet, dersom vi heldt oss til emne som begge partar hadde føresetnader for å meine noko om. Språkforandringane mellom 500 og 1000 var altså langt større enn mellom 1500 og 2000.


************


Bokstaver og tegn i de seks moderne nordiske tekstene


Øynordiske ”spesialtegn”

I den islandske (og den norrøne) teksten finner vi ett tegn som ikke forekommer i noen av de andre tekstene, nemlig þ, som uttales som th i engelsk ord som thing og think. Denne bokstaven kalles thorn (uttalt som på engelsk!), og den har islandsken overtatt fra runeskrifta, og den ble også brukt i Norge og Sverige fram til ca. 1400. Seinere er den forsvunnet i skandinavisk (og færøysk), bl.a. fordi det ikke var bruk for den lenger, ettersom th-lyden her ble til t eller d.

Både islandsk og færøysk har også en annen spesiell bokstav, nemlig ð, som på islandsk uttales som th i engelsk this og that. På færøysk er den derimot stum, som vi sier, og den fungerer dermed på samme måte som d i norske ord som god og blid, der d heller ikke blir uttalt.

I tillegg har færøysk og islandsk såkalte aksenter over mange vokalbokstaver, og disse aksentene viser at bokstaven skal uttales annerledes enn når det ikke står aksent over den; f.eks. i ord som skrives tala og mál på både islandsk og færøysk, men uttales som tala og maol på islandsk og tæala og måal på færøysk.


Særskandinaviske og fellesnordiske ”spesialbokstaver”

Så kommer vi til de bokstavene som også brukes i skandinavisk, men som likevel av og til lager problemer på datamaskiner fordi de ikke fins på engelsk, som jo er datamaskinenes ”morsmål”, nemlig de velkjente æ, ø og å, som vi skriver på norsk. Av disse fins å nå i alle de skandinaviske språka, men lite ellers i verden, og altså heller ikke i øynordisk. Når det gjelder bokstavene æ og ø, så fins de egentlig i alle nordiske språk, men varianten æ brukes i dansk, færøysk, islandsk og norsk, mens svenskene bruker den ”tyske” utgava ä. Noe lignende gjelder ø-en, der både svensker og islendinger bruker ”tysk” ö, mens dansker færøyinger og nordmenn bruker ø.


Oppsummering

Med utgangspunkt i det som er sagt her, vil det være lett å kjenne igjen både en islandsk og en færøysk tekst på de bokstavtegna som er brukt. Alle skandinaviske språk kan også gjenkjennes på en bestemt bokstav (gjett hvilken!), og svensk kan skilles fra dansk og norsk, men de to sistnevnte kan til gjengjeld ikke skilles fra hverandre ut fra bokstavene.

tegn

islandsk

færøysk

svensk

dansk, norsk

þ

+

ð

+

+

vokaltegn med aksenter

(á, í, ó, ú osv.)

+

+

å

+

+

æ / ä

æ

æ

ä

æ

ø / ö

ö

ø

ö

ø



Ordforrådet i nordiske språk

Ordforrådet i alle språk er sammensatt både av såkalte arveord, dvs. ord som ”alltid” har vært der, dvs. ord som er overlevert fra tidligere generasjoner som har snakka det samme språket, og av importord, dvs. ord som er overtatt fra folk som har snakka andre språk. Dette gjelder sjølsagt også de nordiske språka, og mengden av importord i et språk sier mye om hvem de som taler språket, har vært i kontakt med opp gjennom tida.

Ordforrådet i de nordiske språka er i likhet med andre europeiske språk prega av begreper knytta til kristendommen, som ble innført i Norden på 1000-tallet. Ord som kirke, klokke, prest, biskop, messe osv. har derfor hatt sin faste plass i alle nordiske språk svært lenge, men opprinnelig stammer de fra gresk – nytestamentets språk – eller fra latin – den katolske kirkas språk. Disse gamle importorda er i dag så velkjente for alle at ingen andre enn språkforskere kan vite at de i si tid var importord, men det kan vi jo likevel gjette oss til fordi de er knytta til kristendommen, og da vet vi nok at de ikke kan være eldre enn det tidspunktet da folk fikk kjennskap til den.


Hansaen og de nedertyske orda

Da er det annerledes med den neste bølga av importord som velta inn over Skandinavia fra 1200-tallet og framover mot ca. 1600. Den hadde nemlig ikke å gjøre med noen ny religion, men med handel og økonomi. I denne perioden var nemlig handelen i hele Nord-Europa dominert av det som en i dag kanskje ville kalt et multinasjonalt selskap, den såkalte Hansaen, der kjøpmenn fra særlig en del nordtyske byer førte an, og den fremste blant dem var Lübeck.

Her er et kart over Hansaen ca 1350 hentet fra Store norske leksikon


Morsmålet til hansakjøpmennene var nedertysk, som ligner mer på nederlandsk enn tysk, og ettersom det i alle fall dreide seg om et språk som ikke var så veldig forskjellig fra nordisk, er det sannsynlig at skandinavene forstod en del av språket til hanseatene. I de byene i Skandinavia der det var flest hanseater (se kart), må vi anta at svært mange har lært seg å forstå såpass mye nedertysk at de kunne prate med hanseatene, noe som antagelig heller ikke kan ha vært så vanskelig, for det var tross alt snakk om beslekta språk som hadde mye, både ord og grammatikk felles.

Resultatet av kontakten med hanseatene var i alle fall at alle skandinaviske språk i dag er smekkfulle av nedertyske ord, og det skyldes utvilsomt at hanseaterspråket må ha hatt prestisje, noe som igjen selvfølgelig kom av at hanseatene hadde stor økonomisk makt – makt og prestisje hører som kjent sammen.

Dersom vi leter etter nedertyske ord i de små tekstbitene vi har sett på tidligere og setter den inn i et skjema, blir resultatet slik:


Eksempler der ett eller flere av de nordiske språka har et nedertysk ord, mens andre har et nordisk ord


islandsk

færøysk

norsk (nynorsk)

norsk (bokmål)

dansk

svensk

mál

mál

språk

språk

sprog

språk

-

rímiligt

truleg

trolig

sikkert

troligen

mismunur

munur

skilnad

forskjell

forskel

skillnad

öryggi

vissu

visse

sikkerhet

sikkerhed

säkerhet

þróun

gongd

utvikling

utvikling

udvikling

utveckling

greinilegt

týðiligt

tydeleg

tydelig

tydelig

tydlig

verða

henda

skje

skje

ske

ske

breyting

broyting

endring

forandring

forandring

förändring

÷

÷

i løpet av

i løpet av

i løbet af

under loppet av

÷

÷

jo

jo

jo

ju

ólík

÷

ulik

ulik

forskellig

olik

tíminn

tíðin

tida

tida

tidspunkt

tiden

fjarlægð

frástoða

avstand

avstand

afstand

avstånd

ekki skiljanlegur

óskiljandi

uforståeleg

uforståelig

uforståelig

oförståelig

ósennilegt

óhugsandi

utenkjeleg

utenkelig

utænkelig

otänkbar

÷

÷

brått

plutselig

pludselig

plötslig

koma fram

koma undan kavi

dukke opp

dukke opp

dukke op

dyka upp

÷

÷

altså

altså

altså

alltså

skilja

skilja

forstå

forstå

forstå

förstå

alls

als

i det heile

i det hele tatt

overhovedet

överhuvudtaget

að öllum líkindum

rættiliga sannligt

mest sannsynleg

sannsynligvis

sandsynligvis

antagligen (!)

tala

tosa

snakke

snakke

snakke

tala

forsendur

fortreytur

føresetnader

forutsetninger

forudsætninger

förutsättningar

hafa skoðun

hava eina hugsan

meine

mene

mene

ha en åsikt (!)

miklu

væl

langt

langt

langt

betydligt


Skjemaet skal leses slik at hvert av orda på samme linje svarer mer eller mindre nøyaktig til hverandre i alle språka. I de fleste tilfellene er dette både opplagt og uproblematisk, men i enkelte tilfeller står det tom rubrikk for noen av språka. Det gjelder f.eks. det som på norsk heter i løpet av, jo plutselig og altså, der de islandske og færøyske tekstene rett og slett ikke har noe tilsvarende ord eller uttrykk, og det står derfor bare ÷ i disse rubrikkene, og det samme gjelder ordet ulik/forskjellig, der vi heller ikke finner noe tilsvarende ord i den færøyske teksten.

Det mønsteret som viser seg veldig tydelig gjennom fargemarkeringa i skjemaet, er at alle de skandinaviske språka stort sett har de samme nedertyske orda. Det sterke nedertyske innslaget i det skandinaviske ordforrådet er derfor noe som langt på vei forener disse språka, samtidig som det skiller dem veldig sterkt fra de øynordiske språka, som ikke har noen av disse orda. Det skyldes til dels at hanseatene aldri kom til Island og Færøyene, men dessuten har spesielt islendingene, men også færøyingene, drevet ei ganske aktiv språkrensing de siste hundreåra, noe som har ført til at disse språka står fram som langt mer reint nordiske i ordforrådet en de skandinaviske.

De skandinaviske språka er faktisk så fulle av nedertysk at det er mulig å lage eksempler der alle orda bortsett fra mer eller mindre innholdsfattige småord kommer fra nedertysk, slik det er i dette eksemplet:


Skredderen tenkte at trøya passet fortreffelig, men kunden klaget og mente at plagget var kort og tøyet simpelt og grovt.


Her er det altså bare orda at, og og var som er nordiske, alt det andre er nedertyske ord. På nedertysk ville den tilsvarende setningen se ut omtrent slik:


De schrâder dachte dat die trôie vortreffelik paste, men de kunde klâgde und mênde dat die plagge kort was und dat tüg simpel und grof.


En islandsk versjon ville derimot være langt mer nordisk:


Klæðskerinn hélt að skyrtan passaði fullkomlega, en viðskiptavinurinn kvartaði og taldi að flíkin væri stutt og efnið einfalt og gróft.


Riktignok er denne setningen konstruert spesielt for å vise hvor mye nedertysk det kan være i skandinavisk, men ikke desto mindre er det er faktum at alle skandinaviske språk er så fulle av nedertyske ord og uttrykk at det knapt er mulig å si en eneste setning uten å bruke et eller annet som kommer fra dette språket.


Andre importord i skandinavisk

De nedertyske orda i skandinaviske språk er for en stor del dagligtaleord som ingen oppfatter som fremmede i dag. Det gjelder også mange av de orda som er lånt fra språk andre språk enn nedertysk, spesielt dersom de har vært lenge i bruk, jf. kristne ord fra latin og gresk som er nevnt over. Men mange andre importord fra fjernere språk føles mer som virkelige fremmedord; det gjelder bl.a. flere av orda nedenfor:


Eksempler der ett eller flere av de nordiske språka har et (ikke-germansk) fremmedord, mens andre har et nordisk ord


islandsk

færøysk

norsk (nynorsk)

norsk (bokmål)

dansk

svensk

mállýska

málføri

dialekt

dialekt

dialekt

dialekt

-

nútíðar

moderne

moderne

moderne

modern

tími

tíð

periode

periode

periode

period

stig

stig

stadium

stadium

stadium

stadium

manna-2

fólka-

person-

person-

person-

person-

viðhafnarmikill

prýðiligur3

pompøs

pompøs

pompøs

pompös

norrænn maður

norðbúgvi

skandinav

skandinav

skandinav

skandinav

-

rímiliga

relativ

relativ

relativ

relativ


Nordiske skriftspråk med lang tradisjon: dansk, islandsk og svensk

Av de seks moderne nordiske språka vi har sett prøver av ovenfor, er det egentlig bare tre som har det vi kunne kalle ei sammenhengende historie som skriftspråk som strekker seg mer enn vel halvannet hundreår bakover i tida: dansk, islandsk og svensk. De to norske skriftspråka og færøysk har nemlig blitt utforma som egne skriftspråk etter midten av 1800-tallet – før 1850 var dansk det eneste offisielle skriftspråket både i Norge og på Færøyene – og selvfølgelig i Danmark.

Som vi har nevnt før, ble nordiske språk først skrevet med runer, men alle runeinnskrifter er ganske korte, og det har i alle fall neppe noen gang eksistert et slags ”riksrunespråk”. Da det latinske alfabetet kom med kristendommen på 1000-tallet, skrev man til å begynne med slik som man snakka uten å ta noe hensyn til tidligere skrivemåter, for det eksisterte ingen eldre skrivemåter, og da må man bare forsøke å lytte seg til hvordan en skal skrive, slik folk gjør over alt i verden når en skal etablere helt nye skriftspråk. Men etter hvert utvikla det seg spesielle skrifttradisjoner, ofte knytta til skriveskolene ved klostre og andre steder der det ble produsert skrift.

Bevisste forsøk på å skape et slags offisielt skriftspråk som skulle gjelde for et større område blir det imidlertid for alvor først tale om fra omkring 1500 da boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere skrift. Da reformasjonen ble innført i hele Norden først på 1500-tallet, var det ett av måla for denne bevegelsen at alle skulle få anledning til å lese Bibelen på morsmålet. I de to nordiske statene som eksisterte den gangen ble Bibelen trykt på fire ulike språk:

1) I Danmark-Norge, som også omfatta Færøyene, Grønland og Island, kom Bibelen selvfølgelig på dansk, som var hovedspråket i kongeriket, men islendingene følte på 1500-tallet bestemt at deres språk var noe annet enn dansk, og dessuten hadde de en lang og stolt tradisjon for å skrive på morsmålet, så det var aldri noen tvil om at Bibelen måtte oversettes til islandsk.

2) I Sverige-Finland (Sverige og Finland var nemlig ett kongerike helt fram til 1809) var det opplagt at Bibelen skulle komme på svensk, men den måtte dessuten komme på finsk, dersom finnene skulle få Bibelen på morsmålet, for finsk hører som kjent til en helt annen språkfamilien enn svensk.


Etter reformasjonen ble det altså brukt fire språk i Norden i kirkelig sammenheng: Dansk i Danmark, Norge og på Færøyene, islandsk på Island; i Sverige svensk, og i den finskspråklige delen av Finland finsk. Men i verdslig styring – altså utenfor det religiøse området – var det i grunnen bare to språk som ble brukt, nemlig dansk i hele det dansk-norske kongeriket og svensk i hele Sverige-Finland. Finsk som offisielt språk i Finland ble ikke tillatt som likestilt med svensk i Finland før i 1863, og da var ikke Finland lenger en del av Sverige, men av Russland – først i 1918 ble Finland en sjølstendig republikk.

De ”gamle” nordiske skriftspråka dansk, islandsk og svensk har altså ei sammenhengende historie som skriftspråk som går i alle fall nærmere tusen år bakover i tida. Dansk og svensk skriftspråk baserer seg først fremst på talemålet i det området der hovedstaden ligger – dvs. København og Stockholm – mens islandsk er spesielt på den måten at talemålet er praktisk talt dialektfritt og har alltid vært det. I den grad det fins avstand mellom skrift og tale på islandsk, er det altså på grunn av at all islandsk har forandra seg etter at skriftspråket ble fastlagt.

I dansk er de gamle dialektene i dag langt på vei utrydda, men det er likevel veldig stor avstand mellom skrift og tale i dansk. Grunnen er den at den danske skriftnormen ble fastlagt for mange hundre år siden, og da lød dansk talemål helt annerledes enn i dag. Det ser også ut til at avstanden stadig blir større, fordi talemålet forandrer seg, mens skriftnormen ligger fast.

Også i Sverige er de gamle dialektene i sterk tilbakegang, men likevel mer brukt enn i Danmark. Det er heller ikke på langt nær så stor avstand mellom skrift og tale i svensk, og avstanden er også blitt mindre i de siste hundre åra, fordi rikstalemålet har tatt opp en del uttaleformer fra skriftspråket. For hundre år siden var det f.eks. normalt å uttale en setning som han målade huset som han måla huse, mens det vanlige i dag er å uttale alle orda helt etter skriftbildet, altså målade med –de og huset med –t.

Svensk før og etter 1906 og dansk før og etter 1948

Svensk og dansk har bare hatt en større skrivereform etter 1900; i svensk skjedde det i 1906 og i dansk i 1948. Her er noen eksempler som viser hva som skjedde ved disse to reformene:


svensk før 1906

svensk etter 1906

en hvit bil

en vit bil

ett rödt hus

ett rött hus

han vill lefva sitt eget lif

han vill leva sitt eget liv

dansk før 1948

dansk etter 1948

det er en Baad

det er en båd

han både vilde og kunde gøre det

han både ville og kunne gøre det



De ”unge” nordiske skriftspråka: norsk (bokmål og nynorsk) og færøysk

Alle disse språka er resultat av såkalte språklige nasjonsbyggingsprosjekter som var vanlige mange steder i Europa på 1800-tallet. I Norge hang dette sammen med at Norge var blitt skilt fra Danmark i 1814 og skulle dermed finne sin identitet som en egen nasjon, ettersom landet ikke lenger var en del av tvillingrikene Danmark-Norge, der dansk hadde vært det sjølsagte skriftspråket. På Færøyene har den språklige frigjøringa fra dansken ikke i samme grad sammenheng med politiske forandringer, ettersom Færøyene som kjent fremdeles hører politisk sammen med Danmark. Færøyingene føler seg derimot i kulturell og språklig forstand som en egen nasjon, og dermed var det naturlig at det også oppstod et ønske om å skape et eget færøysk skriftspråk.


Norsk - nynorsk og bokmål

På 1840-tallet reiste den sjøllærte språkforskeren Ivar Aasen (1813-1896) rundt i Norge og undersøkte dialektene, og på grunnlag av det han fant ut, skapte han et nytt norsk skriftspråk, som han kalte landsmål. I 1885 ble landsmålet offisielt likestilt med det norsk-danske skriftspråket som var brukt i praktisk talt samme form i både Danmark og Norge helt fram til 1907. Aasens opprinnelige språkform har seinere gjennomgått diverse revisjoner og kalles i dag nynorsk, og dette er det foretrukne skriftspråket for 10-15 % av befolkningen i Norge.

Flertallsskriftspråket i Norge kalles derimot offisielt bokmål, uoffisielt også riksmål, og dette stammer fra det felles norsk-danske skriftspråket, men etter 1907 er det revidert flere ganger slik at det i dag står fram som et eget skriftspråk forskjellig fra dansk, om enn fremdeles svært likt dansk i skrift, men veldig ulikt dansk som talespråk.

Både bokmål og nynorsk har en mengde såkalte valgfrie former, dvs. alternative skrivemåter og bøyinger av mange ord. Dette skyldes først og fremst at man i lang tid forsøkte å nærme de to norske målformene til hverandre gjennom stegvise reformer med tanke på ei framtidig full sammensmelting i et felles såkalt samnorsk språk, men den politikken er nå offisielt oppgitt.

Alle norske skoleelever skal lære å skrive både bokmål og nynorsk, men den ene av de såkalte målformene er hovedmål, og for ca. 87 % av elevene er hovedmålet bokmål, og nynorsk sidemål, mens ca. 13 % har nynorsk som hovedmål og bokmål som sidemål.

Offisielt går man i dag inn for at bokmål og nynorsk skal leve videre i fredelig sameksistens. Det er likevel en del misnøye på grasrotplan med at norsk skriftspråk skal finnes i to ganske like, men likevel ikke helt like utgaver, og det fins krefter som ønsker å komme fram til det man oppfatter som en mer normal språksituasjon med bare ett norsk skriftmål i landet. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å gå med de norske målformene i framtida!


Færøysk

Det moderne færøyske skriftspråket ble skapt omkring 1850, altså på om lag samme tid som Aasen lanserte landsmålet i Norge. I motsetning til hva som er tilfellet med Aasens landsmål, som har vært revidert mangfoldige ganger i ettertid, har den færøyske normen, som ble skapt av presten V.U. Hammarshaimb (1819-1909) i 1846, vært praktisk talt uendra fram til i dag.

Færøysk er i dag hovedspråket på Færøyene, men alle færøyinger snakker og skriver også godt dansk. Det fins derimot ikke noen innfødt overklasse på Færøyene som bruker dansk med færøysk uttale som sitt daglige talespråk. Dette står i skarp kontrast til situasjonen i Norge, der bokmål som talt språk historisk har oppstått ved at den norske overklassen på 1700-tallet tok i bruk dansk skriftspråk som basis for sitt dagligtalemål, som dermed kom til å framstå som et blandingstalemål med danske ord og former, men norsk uttale. Det er altså dette talemålet og det tilhørende skriftspråket som mange i dag oppfatter som norsk rett og slett.

Når færøyinger snakker med nordmenn eller svensker, bruker de også gjerne et lignende talespråk, der ord og former er danske, men uttalen færøysk. Dette kalles populært gøtudanskt - dvs. gatedansk, og det lyder faktisk (ikke uventa!) nokså likt norsk bokmål, men det er ingen færøyinger som bruker dette i daglig tale. Derimot er det et ypperlig muntlig kommunikasjonsmiddel for færøyinger både overfor nordmenn og svensker, og ettersom færøyingene også kan snakke ”rigtig dansk”, har de heller ingen problemer med å forstå dansk eller gjøre seg forstått i Danmark. Færøyingene er derfor den nordiske nasjonen som har den suverent beste språkkompetansen av alle, ettersom de forstår alle skandinaviske språk uten problemer, og dessuten kan de også lese islandsk. Det siste skyldes at færøysk skriftspråk ligner mye på islandsk i skrift, mens uttalen er nokså forskjellig. Færøyinger og islendinger kan dermed normalt ikke snakke sammen på morsmålet, men de kan lese hverandres skriftspråk.

At færøyingene er mestre i nordisk språkforståelse, er sjølsagt ingen tilfeldighet, men rett og slett en konsekvens av at de som et lite folk er nødt til å lære språket til de større naboene for å kunne kommunisere. Men dette har samtidig ført til at færøyingene er den eneste nordiske nasjonen der praktisk talt hele befolkningen realiserer intensjonen i den nordiske språkdeklarasjonen som ble vedtatt av nordisk ministerråd i 2006, der det blir framheva som et viktig mål at alle i Norden skulle kunne kommunisere med hverandre på et skandinavisk språk. Konklusjonen blir dermed at den minste nordiske nasjonen er den språkmektigste!

1 Takk til Trygve Skomedal, som har vært behjelpelig med å lage den norrøne teksten.

2 Dette gjelder førsteleddet i de sammensatte orda mannanafna, fólkanøvnunum, personnavne, personnamn, personnavn. Sisteleddet består derimot av ulike former av ordet navn, som er nordisk.

3 Dette ordet er også et importord – jf. ord som pryd og pryde, som opprinnelig er lånt fra gammelfransk – men disse orda er lånt mye tidligere enn pompøs og føles derfor ikke som fremmede lenger.

 


In order to continue using the Java applets, see Verify Java Version and Download Java.
We are actively working on replacing all our Java with portable HTML5.


Copyright 1996-2020 | Report a Problem / Contact Us | Printable Version