Germanske språk – ei nordvesteuropeisk språkgruppe
For
vel 2000 år siden eksisterte det sannsynligvis et fellesspråk
vi kaller urgermansk,
som ble snakka et eller annet sted i Nordvest-Europa. Dette
opprinnelige språket har gitt opphav til de språka
som i dag kalles engelsk,
tysk og
nederlandsk
(+ afrikaans
som snakkes i Sør-Afrika og frisisk
som snakkes i en del av Nederland). Disse språka kalles med et felles navn for vestgermanske.
Videre har vi de germanske språka dansk,
færøysk, islandsk, norsk og
svensk, som kalles nordgermanske eller nordiske,
og det er dem vi skal konsentrere oss om her. Retningsbetegnelsene ”vest” og ”nord” refererer naturligvis
til de delene av Europa der disse språka i hovedsak er utbredt.
Fra urnordisk (ca. 200-500 e. Kr.) til gammelnordisk (ca. 800-1300 e.Kr.)
Den
eldste formen for nordgermansk eller nordisk kalles urnordisk, og det
ble snakka i Skandinavia for 1500 år siden. Vi vet vi ikke så
mye om hvordan det så eller hørtes ut, for det eneste vi
har overlevert fra den tida, er enkeltord og noen få setninger
som er funnet i innskrifter med en spesiell type bokstaver som kalles
runer. Disse innskriftene finnes både rissa inn i stein og på
gjenstander av bein og metall.
Dette bildet er tatt fra Store Norske Leksikon og viser Tunesteinen.
Denne runeinnskrifta antas å være fra 300-tallet e. Kr. Steinen ble funnet i 1627 i kirkegårdsmuren ved Tune kirke i Østfold i Norge.
Språket
i disse innskriftene er veldig ulikt alle nordiske språk i dag,
og vi har altså ingen lengre tekster fra den tida, men en
dristig svensk forsker (Erik Harding) har en gang forsøkt å tenke seg
hvordan diktet Atlakviða,
som er bevart i islandske handskrifter fra 1200-tallet, kunne ha lydd
på 400-tallet. Her
er en liten smakebit på den urnordiske versjonen, slik svensken
tenkte seg den, og her
kan du høre hvordan den opprinnelige islandske versjonen fra
1200-tallet var.
I
vikingtida – dvs. fra ca. 700-800 og fram til ca. 1200-1300 –
ble nordiske språk spredt til områder som lå langt
fra det opprinnelige hjemlandet, som var Skandinavia, dvs. Danmark,
Norge og Sverige.
Dette
kartet viser utbredelsen av germanske språk slik vi antar at
den kan ha vært omkring år 1000. De gule og grønne
områdene viser de områdene der det ble snakka
vestgermansk, mens de blå og turkise områdene viser hvor
det ble snakka nordgermanske eller nordiske språk. Vi vet at de
nordiske språka opprinnelig bare hørte hjemme i
Skandinavia – i Danmark og i størstedelen av det som i
dag er Norge og Sverige. Når store deler av Norge og Sverige
ikke har fått noen farge, skyldes det ikke at disse områdene
var folketomme, men at det sannsynligvis bodde folk som snakka andre
språk der – antagelig eldre former av det som i dag er
samisk språk.
På
kartet ser vi at det også fins blå flekker øst for
Skandinavia – i Russland og Baltikum; det er det området
som kalles Garðaríki
på norrønt; her bodde det svenske vikinger, som
ble kalt rus,
og dette navnet er årsaken til at det i dag heter Russland.
Ordet rus
har for øvrig sammenheng med det svenske landskapet Roslagen
utafor Stockholm, og det er også opphavet til det finske navnet
på Sverige – Ruotsi.
I
Nord-Frankrike ser vi et lite blått område; det er det
som i dag heter Normandie
– landet til mennene fra nord – og i England ser vi et
stort blått område, det som ble kalt Danelagen
– på engelsk Danelaw
– fordi det var danske vikinger som styrte her. I Storbritannia
og Irland fins det også turkise områder, der det
hovedsakelig var folk fra Norge som slo seg ned. I alle disse
områdene utenfor Skandinavia snakkes det i dag andre språk
(russisk, fransk, engelsk).
På
de øyene som ligger lengst mot nordvest – Island og
Færøyene – snakkes det derimot fremdeles nordiske
språk, og islandsk og færøysk er faktisk de
nordiske språka som har forandra seg minst. Det var dessuten i
mange hundre år nordisk bosetting på Grønland, og
nordboerne kom også til Nord-Amerika, som de kalte Vinland, men
der ble det aldri fast bosetting i lengre tid.
Som
kartet over viser med turkis og mørkeblå farge, dukker
det også opp noen mindre dialektforskjeller mot slutten av den
urnordiske perioden, som vi faktisk kan se i de nordiske språka
den dag i dag. I dansk og svensk heter det for eksempel sten
og løs
eller
lös,
med en enkelt vokal, mens det på nynorsk heter bare stein
og
laus
med en såkalt diftong, og formene på færøysk
og islandsk ligner på de nynorske. Men disse forskjellene var
ikke så store at de på noen måte hindra
forståelsen mellom folk fra de ulike delene av det nordiske området;
slike forskjeller dukker først opp
flere hundre år seinere. Som rimelig kan være, kommer
hovedskillet da til å gå mellom talemålet i
Skandinavia på den ene sida, dvs. i Danmark, Norge, Sverige,og
den svenskspråklige delen av Finland,
og på den andre sida de nordiske språka som blir snakka
på øyene langt ute i Atlanterhavet, færøysk
og islandsk. Det skal vi komme tilbake til seinere.
Gammelnordisk
språk – dǫnsk tunga – norrønt
Med
kristendommen som kom til Norden på 1000-tallet, fikk vi også
det latinske alfabetet som vi bruker ennå, og dermed får
vi også de første lengre tekstene på våre
nordiske språk. Men språkforskjellene innafor det
nordiske området var fremdeles små, og dermed følte
nok folk ennå at det bare dreide seg om dialektforskjeller.
Islendingen Snorre Sturlason som levde på 1200-tallet kalte
språket sitt for dǫnsk tunga,
dvs. dansk tunge,
enda språket på Island - og Færøyene - den gangen helt sikkert låt
annerledes enn i Danmark. Derimot var språket på Island, Færøyene
og i Norge fremdeles veldig likt den gangen, for
islendingene og færøyingene kom først og fremst fra Norge. Dette mer eller
mindre felles norsk-islandske språket kalles gjerne norrǿna
eller norrønt
mål.
Her
er en samtale mellom en far og en sønn som er henta fra et
norsk bokverk som kalles Kongespeilet,
skrevet en gang på 1200-tallet. Her gir faren råd til
sønnen hvordan han bør gjøre dersom han vil bli
kjøpmann.
Fra gammelnordisk til moderne nordiske språk (ca. 1300-1500)
I
den gammelnordiske perioden, som strekker seg fram til ca. 1300, er
det fremdeles såpass liten forskjell mellom talespråket i
hele Norden at det er mest naturlig å snakke om ulike dialekter
enn om forskjellige språk, for det er rimelig å anta at
alle kunne gjøre seg forstått på morsmålet
innafor hele det nordiske området. Folk utafor Norden oppfatta
nok i alle fall talemålet i hele Norden som ett språk,
for når islendingen Snorre
Sturlason
(1179–1242) av og til kalte språket sitt for ”dansk
tunge”, så er det trolig et uttrykk som stammer fra
England, for i England var det veldig mange dansker i vikingtida.
Ettersom de gamle engelskmennene ikke hørte forskjell på
dialekten hos folk fra ulike deler av Norden, kalte de alt sammen for
dansk,
og så smitta denne språkbruken over på de som sjøl
snakka nordisk språk. Sjøl om språket i Norden
forandra seg veldig mye fra urnordisk til gammelnordisk, så var
forandringene altså i stor grad de samme over alt. Da Snorre
besøkte norske jarler og konger først på
1200-tallet, hadde han tydeligvis ingen språkproblemer, for
sjøl om det var gått minst to-tre hundre år fra
islendingene hadde utvandra fra Norge, var fremdeles språket så
likt at det var bare små detaljer som skilte.
Slik
er det slett ikke lenger; i dag er norsk og islandsk to forskjellige
språk, og den som bare kan det ene av dem, forstår ikke
stort av det andre uten spesiell opplæring. Færøysk
forstår nordmenn heller ikke uten problemer, sjøl om
færøysk ligger nærmere norsk enn islandsken gjør.
Som vi skal se seinere, er forandringene i de ymse delene av det nordiske
språkområdet er stort sett mye mindre i både islandsk og
færøysk enn i de skandinaviske språka dansk, norsk og svensk.
Til gjengjeld er forandringene i skandinavisk for en stor del de samme, slik at
nordmenn, dansker og svensker fremdeles kan snakke sammen på
morsmålet, sjøl om mange nordmenn og svensker synes det
vanskelig å forstå dansk tale. På tilsvarende måte
har danskene også problemer med å forstå talt norsk
og svensk, som danskene til gjengjeld synes låter likt, mens
nordmenn og svensker stort sett forstår hverandre ganske bra –
i alle fall språklig! Forholdet mellom de nordiske språka
i dag kan dermed framstilles på denne måten:
Dette
innebærer at islandsk og færøysk er fremmedspråk
for alle i Skandinavia, mens de skandinaviske språka fungerer
som såkalte nabospråk,
som altså innebærer at de er såpass like at de er
innbyrdes forståelige. Islandsk og færøysk er
derimot ikke nabospråk i forhold til hverandre; når
islendinger og færøyinger treffes og de ikke har lært
det andre språket, må de normalt ty til et felles fremmed
språk som begge partene kan – et såkalt lingua
franca.
Dersom islendingen har lært dansk godt på skolen, slik
noen islendinger har, så kan de snakke dansk, for alle
færøyinger lærer dansk veldig grundig, ettersom
Færøyene politisk er en del av Danmark. Men dersom
islendingen ikke er så god i dansk, må de nok ty til
engelsk, slik vi skandinaver også pleier å måtte
gjøre når vi beveger oss utenfor Skandinavia.
Språkdiskusjon mellom far og sønn på 1400-tallet
De store og viktige forandringene som skiller skandinavisk fra øynordisk skjedde
for en stor del i den relativt korte perioden mellom ca. 1300 og 1500. Vi kan tenke
oss at språkforandringene spesielt på 1400-tallet har vært så store at den
eldre generasjonen må ha irritert seg over at ungdommen snakka ”feil”, dvs.
annerledes enn de gjorde sjøl. I dialogen nedenfor mellom den norske bonden
Haralder Eiríksson og sønnen hans, Éríker Haraldsson, hører vi hvordan faren
irriterer seg over at sønnen bøyer verbet flå svakt; han sier nemlig
flådde i preteritum, slik bøyinga er på moderne norsk. Han sier altså
ikke flo, slik faren gjør; verbet flá hette nemlig fló i preteritum på norrønt;
det ble med andre ord bøyd sterkt, akkurat som verbet slå - slo i moderne
norsk og dansk. Faren oppfatter dermed forma flådde som barnespråk og
altså feil, akkurat som mange nordmenn i dag ser på vanlige moderne talemålsformer
som bærte og skjærte som feil i stedet for de skriftspråklig korrekte formene bar og skar.
Faren irriterer seg enda mer over at sønnen ikke skiller mellom t i tak (gripe tak i noe) og þ i þak
(tak på et hus), men sier tak for både tak og þak. Denne lydendringa har seinere
skjedd i alle nordiske språk utenom islandsk, og en må nå derfor
”gjette seg til” ut fra sammenhengen hva slags ”tak” det er tale om. Denne irritasjonen
har også sin parallell f.eks. i moderne norsk, der mange yngre i dag ikke lenger
skiller mellom såkalt kj-lyd i verbet kjenne (”hun kjente på vannet”) og sj-lyd i skjenne
(”hun skjente på barnet”) men bruker sj-lyd i begge orda (”hun sjente på vannet”
- ”hun sjente på barnet”), noe mange eldre språkbrukere regner for talefeil,
og skolebarn har av og til blitt sendt til logoped for ”behandling”.
Her kommer samtalen mellom Haralder og Éríker.
Noen
viktige forskjeller mellom øynordiske språk og
skandinavisk
Det
språkfolk oftest pleier å nevne når det gjelder
forskjellene mellom færøysk og islandsk (= øynordisk)
på den ene sida og dansk, norsk og svensk (= skandinavisk) på
den andre, er at orda i de førstnevnte to språka har
mange flere ulike bøyingsformer enn i de tre siste. Det
gjelder særlig i ordklassene substantiv og verb, slik vi kan se
i skjemaene nedafor, der de samme setningene er gjengitt på
islandsk, færøysk, norsk (bokmål) og svensk.
Islandsk
bíllinn
(N)kemur
ég
heyribílinn
(A)
ég
geng
frábílnum
(D)
ég
saknabílsins
(G)
þú
heyrirbílinn
þú
gengur
frá bílnum
þú
saknarbílsins
hann/hún
heyrirbílinn
hann/hún
gengur
frá bílnum
hann/hún
saknarbílsins
bílarnir
(N) koma
við
heyrumbílana
(A)
við
göngum
frá bílunum
(D)
við
söknumbílanna
(G)
þið
heyriðbílana
þið
gangið
frá bílunum
þið
sakniðbílanna
þeir/þær/þau
heyrabílana
þeir/þær/þau
ganga
frá
bílunum
þeir/þær/þau
saknabílanna
Færøysk
bilurin
(N)kemur
eg
hoyribilin
(A)
eg
gangi
frá bilinum
(D)
eg
saknibilin
(A)
tú
hoyrirbilin
tú
gongur
frá bilinum
tú
saknarbilin
hann/hon
hoyrirbilin
hann/hon
gongur
frá bilinum
hann/hon
saknarbilin
bilarnir
(N)koma
vit
hoyrabilarnar
(A)
vit
ganga
frá bilunum
(D)
vit
saknabilarnar
(A)
tit
hoyrabilarnar
tit
ganga
frá bilunum
tit
saknabilarnar
teir/tær/tey
hoyrabilarnar
teir/tær/tey
ganga
frá bilunum
teir/tær/tey
saknahestarnar
Norsk
(bokmål)
bilen
kommer
jeg
hører bilen
jeg
går fra bilen
jeg
sakner bilen
du
hører bilen
du
går fra bilen
du
sakner bilen
han/hun
hører bilen
han/hun
går fra bilen
han/hun
sakner bilen
bilene
kommer
vi
hører bilene
vi
går fra bilene
vi
sakner bilene
dere
hører bilene
dere
går fra bilene
dere
sakner bilene
de
hører bilene
de
går fra bilene
de
sakner bilene
Svensk
bilen
kommer
jag
hör bilen
jag
går från bilen
jag
saknar bilen
du
hör bilen
du
går från bilen
du
saknar bilen
han/hon
hör bilen
han/hun
går från bilen
han/hon
saknar bilen
bilarna
kommer
vi
hör bilarna
vi
går från bilarna
vi
saknar bilarna
ni
hör bilarna
ni
går från bilarna
ni
saknar bilarna
de
hör bilarna
de
går från bilarna
de
saknar bilarna
I
skjemaet over ser vi at de islandske og færøyske
tekstversjonene er ganske fargerike, mens de skandinaviske er helt
fargeløse. Dette skyldes at ulike substantivformer er markert
med forskjellige farger på hele ordet, mens ulike verbformer er
markert med ulik farge på bokstavene, og i de islandske og
færøyske tekstene blir det dermed mange farger fordi
både substantivet
bil
og verba se,
gå og
sakne
har mange forskjellige former. Vi skal nå se litt på
hvorfor det blir slik.
Substantiv
bøyes i kasus på islandsk og færøysk
Vi
starter da med å se på ordet bil,
som i de skandinaviske tekstene bare har to former, bilen,
som er bestemt form entall og bilene/bilarna
som er bestemt form flertall, altså en form i entall og en
annen form i flertall. På islandsk har vi derimot hele fire
ulike former i entall og fire former i flertall, mens færøysk
har tre former i entall og tre i flertall.
Grunnen
til at det blir så mange former i islandsk og færøysk,
er det at i disse språka får substantivet ulike former
avhengig av den grammatiske funksjonen i setningen. I setningen bilen
kommer
er bilen såkalt subjekt – det er bilen
som kommer – bilen ”gjør” noe. I alle de
andre setningene er det andre som ”gjør” noe: jeg,
du, han/hun, vi, dere, de –
og i disse setningene er bilen
da ikke subjekt – det er noen andre som hører
bilen,
går
fra bilen
og sakner
bilen.
Dette blir da markert på islandsk og færøysk ved
at ordet bil
får andre former: Når bilen er subjekt, får den ei
form vi kaller nominativ
(N),
og den er i eksemplene over markert med gul farge, mens bilen
i de andre setningene får andre former. I setningen der noen
hører
bilen,
er bilen
såkalt objekt
for verbet høre,
og da får den en form som kalles akkusativ
(A),
markert med turkis. I setningen der noen går
fra bilen,
er bilen
såkalt utfylling
til preposisjonen fra,
og da får den en tredje form som kalles dativ
(D),
markert med grønt. Og endelig i setningen der noen sakner bilen,
er den objekt for verbet sakne, og på færøysk får den da samme
form som etter verbet se,
nemlig akkusativ
(A),
mens objektet for det islandske verbet sakne
står i en fjerde form som kalles genitiv
(G),
og markeres med rød farge. Alle disse forskjellige formene som
et substantiv kan få på islandsk og færøysk
alt etter hvordan det fungerer i setningen, kaller vi med et felles
ord for kasus.
På skandinaviske språk i dag fins det ikke lenger kasus i
substantiv; de eneste orda som bøyes i kasus nå, er noen
pronomener, som har én form når ordet er subjekt, og en
annen form for alle andre funksjoner: du
går fra meg,
hun
sakner oss,
vi
ser henne
osv. Når vi har ulike kasusformer, kan vi også bytte om
på rekkefølgen av orda uten at meninga blir forandra:
deg
ser jeg
ser betyr det samme som jeg
ser deg
– det er jeg
som ser i begge tilfellene. På islandsk og færøysk
kan en dermed ”stokke om” på orda mer enn i
skandinaviske språk.
Verb
bøyes i tall og person på islandsk og færøysk
På
skandinaviske språk spiller det ingen rolle for verbalet hva
som er subjekt i setningen – verbet får den samme formen
uansett. Slik er det altså ikke på islandsk og færøysk
– der får verbet forskjellig form avhengig av hva som er
subjekt i setningen. Dersom subjektet er et substantiv i entall eller
et pronomen som han,
hun, den eller
det,
får verbet en annen form enn dersom det dreier seg om et
substantiv i flertall eller et pronomen som de.
Det
at verbetskifter
form alt etter om subjektet står i entall eller flertall,
kaller vi at verbalet samsvarsbøyes
eller med et fremmedord kongruerer
med subjektet i tall
(eller numerus).
Men
det er ikke bare tallet i subjektet som bestemmer formen på
verbalet i islandsk og færøysk: Dersom subjektet er et
pronomen i 1. eller 2. person – dvs. den/de som snakker/skriver
(1. person – dvs. jeg/vi),
eller den/de som blir tiltalt/som henvendelsen gjelder (2. person –
dvs. du/dere),
får verbet andre former enn når subjektet er en person
eller ting som bare er omtalt (såkalt 3. person).
I
de islandske og færøyske setningene er verbformer i 1.
person
markert med røde
bokstaver, mens verbformer i 2.
person
er markert med grønne
bokstaver. På islandsk gjelder dette både i entall og
flertall, mens færøyske verb har bare én form i
flertall, og den er i prinsippet lik med den formen islandske verb
har i 3.
person flertall,
og denne formen er markert med blå
bokstaver. Den eneste verbformen som ikke er markert med noen
spesiell farge, er 3. person entall, fordi dette er den formen som
har ”overlevd” i den formen vi har i de nåværende
skandinaviske språka.
Litt
sammenligning mellom nordiske og andre nærbeslekta språk
De
språka som ligner mest på de nordiske, er de såkalte
vestgermanske språka, som vi har nevnt før. Dersom vi
sammenligner disse bøyingene vi nå har sett på med
språk som engelsk og tysk, oppdager vi at begge språka
faktisk har samsvarsbøying mellom subjekt og verbal: the car
comes – the cars come;
das Auto kommt – die Autos kommen.
Men tysk har mer samsvarbøying enn engelsk, for i tillegg til
kommt
og
kommen
har tysk også egne former for 1. person entall (ich
komme)
og 2. person entall (du
kommst),
mens engelsk bare har to former av praktisk talt alle verb.
Går
vi til substantivbøyinga, er forskjellen mellom tysk og
engelsk langt større, for her mangler engelsk liksom
skandinavisk alt som heter kasusbøying, mens tysk har fire
forskjellige kasus, akkurat som islandsk.
Dette
betyr at tysk og islandsk er de mest gammeldagse eller konservative
av de germanske språka når det gjelder grammatikk, for om
vi går tusen år eller mer tilbake i tida, så hadde
alle germanske språk et bøyingssystem som i hovedsak
svarer til det vi finner fremdeles i disse to språka. Det betyr
selvfølgelig ikke at disse språka ikke kan fungere
fullgodt i et moderne samfunn, for det fins i det hele tatt ingen
naturlig sammenheng mellom samfunnstype og grammatikk – en
hvilken som helst språktype kan i prinsippet fungere i et
hvilket som helst samfunn.
Da
er det annerledes med ordforrådet: Det er viktig at språket
har ord for at folk skal kunne snakke om det som omgir dem og som de
er opptatt av. Dersom samfunnet endrer seg, enten på grunn av
teknologiske forandringer eller fordi folk kommer i kontakt med folk
som snakker andre språk, så vil dette alltid sette spor i
ordforrådet. Dette skal vi seinere se nærmere på
med utgangspunkt i en konkret tekst som handler nettopp om nordisk
språkhistorie, og som fins i innholdsmessig like versjoner på
islandsk, færøysk, dansk, svensk og norsk i to utgaver –
bokmål og nynorsk. Vi
har dessuten fått laga en norrøn versjon, som kommer
aller først.1
Her kommer de sju tekstene:
Prøver på nordisk språk - skrift og lydeksempler
Norrǿna
(=
islandsk/norsk
ca. år 1200)
Eksempel:
Frá
frumnorrǿnu framm á víkingaǫld
Um
þat bil sjau hundruðum ára eptir Krists burð var
frumnorrǿna,
er svá er kǫlluð, tǫluð á
Norðrlǫndum. Ef munr hefir verit á máli á
ýmissum landshlutum, þá hefir sjá munr
verit lítill. Eigi eru dǿmi um engi þau mǫrk
milli málsins í lǫndunum, er rekja mætti
aptr til þess tíma.
Frumnorrǿna
er greinilega mjǫk ólík ǫllum síðurrum
stigum Norðrlandamála. Ef hugt er at þróun
mannanafna, er auðsætt at miklar breytingar hafa orðit
hin næstu þrjú eða fjǫgur hundruð ára
þar á eptir. Lǫng nǫfn ok skrautmikil eins ok
AnulaibaR
ok HarjawaldaR
hljóma þegar tíu hundruðum ára eptir
Krists burð eins ok Óláfr
ok Haraldr,
en eru aptr á móti eigi mjǫk frá brugðin
nútímanǫfnunum í máli Noregsmanna ok
Dana: Olav
ok Harald,
eða máli Svía: Olov
ok Harald,
eða máli Færeyinga: Ólavur
ok Haraldur,
eða Íslendinga: Ólafur
ok
Haraldur.
Þegar
á þeim tíma verðr at gera ráð
fyrir því at málfari hafi breyzk svá mjǫk
eptir frumnorrǿnu at málin sé orðin óskiljandi
hvárt ǫðru. Ef svá ólíklega
hefði gǫrzk at norrǿnn maðr af séttu ǫld
kvæmi framm meðal landsmanna fjórum eða fimm
ǫldum seinna, þá hefði hvárr líklega
alls eigi skilit annan. Hins vegar kynnim vér á várum
dǫgum sǫnnu nær tala án mikils erfiðis við
fólk er uppi var á hinni sextándu ǫld eptir
Krists burð, svá framarlega sem vér fingimsk við
málefni er hvárum aðiljum væri kunnigt um.
Breytingar er urðu milli fimtu ǫld ok hinni tíundu,
váru, með ǫðrum orðum sagt, miklu meiri en
milli fimtándu ǫld ok hinni tvítugtu.
Íslenska
Eksempel:
Frá
frumnorrænu fram á víkingaöld
Um
700 var svokölluð frumnorræna töluð
í Skandinavíu. Hafi verið til mismunandi mallýskur,
þá hefur mismunur á milli þeirra verið
lítill. Ekki eru dæmi um nein mallýskumörk
sem hægt er af öryggi að rekja aftur til þess
tíma.
Frumnorræna
sker sig greinilega frá öllum síðari stigum
norrænna mála. Sé þróun mannanafna
t.d. skoðuð, er greinilegt að miklar breytingar hafa
orðið næstu 300-400 árin þar á
eftir. Löng, viðhafnarmikil nöfn eins og AnulaibaR
og HarjawaldaR hljóma þegar um árið 1000 eins og Óláfr
og Haraldr og eru aftur á móti ekki svo ólík
nútímanöfnunum í norsku og dönsku:
Olav og Harald, sænsku: Olov/Harald,
færeysku: Ólavur/Haraldur og
íslensku: Ólafur/Haraldur.
Þegar
á þeim tíma verður að reikna með að
málfarslega fjarlægðin frá frumnorrænu
hafi verið orðin svo mikil að málin hafi ekki
verið gagnkvæmt skiljanleg. Ef hið ósennilega
hefði gerst að norrænn maður frá sjöttu
öld hefði komið fram á meðal víkinganna
4-500 árum seinna, hefðu þeir að öllum
líkindum alls ekki skilið hver annan. Hins vegar gætum
við í dag sennilega talað án mikillar
fyrirhafnar við fólk sem var uppi á sextándu
öld svo framarlega sem við héldum okkur við efni
sem báðir aðilar hefðu forsendur til að hafa
einhverja skoðun á. Breytingarnar sem urðu á
málunum á milli 500 og 1000, voru með öðrum
orðum miklu meiri en á milli 1500 og 2000.
Føroyskt
Eksempel:
Frá
frumnorrønum til víkingatíð
Málið
í Norðurlondum fyri uml. ár 700 verður nevnt
frumnorrønt. Um málføramunur var tá í tíðini,
hevur hann rímiligt verið lítil, og vit kenna í
hvussu er eingi nútíðar málføramørk,
sum vit við vissu kunnu føra aftur til tá tíðina.
Frumnorrønt
er frálíkt øllum stigum seinni í
norrønum, og verður t.d. hugt at gongdini í
fólkanøvnunum,
er týðiligt, at næstu 300-400 árini hendu
stórar broytingar. Long og prýðilig nøvn
sum AnulaibaR og HarjawaldaR verða
um ár 1000 framborin sum Óláfr ogHaraldr,
sum á nútíðar norskum eru Olav
og Harald og
á okkara máli Ólavur
og Haraldur.
Um
hesa tíðina mugu vit tí rokna við, at málsliga
frástoðan til frumnorrønt er so stór, at
málini vóru sínámillum óskiljandi.
Hevði tað óhugsandi hent, at ein norðbúgvi
úr 6. øld kom undan kavi millum víkingarnar
fýra-fimm hundrað ár seinni, er rættiliga
sannlíkt, at teir høvdu als ikki skilt hvør
annan. Harafturímóti høvdu vit nú á
døgum møguliga kunnað tosað rímiliga
lættliga við fólk, sum livdu í 16. øld.
Tað hevði tó verið treytað av, at vit hildu
okkum til evni, sum báðir partar høvdu fortreytir
fyri at hava eina hugsan um. Málbroytingarnar frá
500-1000 vóru tískil væl størri enn frá
1500-2000.
Dansk
Eksempel:
Fra
urnordisk til vikingetid
Før
ca. år 700 kaldes sproget i Skandinavien urnordisk.
Hvis der fandtes dialektforskelle dengang, har de sikkert været
små; vi kender i hvert fald ingen moderne dialektforskelle som
vi med sikkerhed kan føre tilbage til denne periode.
Urnordisk
adskiller sig stærkt fra alle senere stadier af nordiske sprog,
men ser man f.eks. på udviklingen af personnavne, er det
tydeligt at der skete store forandringer i løbet af de næste
300-400 år. Lange pompøse navne som AnulaibaR og
HarjawaldaR lyder
allerede omkring år 1000 som Óláfr og Haraldr –
der jo ikke er særligt forskellige fra de moderne navneformer,
f.eks. dansk og norsk: Olav/Harald,
svensk: Olov/Harald,
færøsk: Ólavur/Haraldur,
islandsk: Ólafur/Haraldur.
Allerede
på det tidspunkt må man derfor regne med at den sproglige
afstand til urnordisk var blevet så stor at sprogene var
indbyrdes uforståelige. Hvis det utænkelige skulle være
sket at en skandinav fra 500-tallet pludselig var dukket op blandt
vikingerne fire-fem hundrede år senere, ville de altså
højst sandsynligt ikke have kunnet forstå hinanden
overhovedet. Derimod ville vi i dag sandsynligvis kunne snakke
relativt nemt med folk som levede i 1500-tallet, forudsat at vi holdt
os til emner som begge parter havde forudsætninger for at mene
noget om. Sprogforandringerne mellem 500 og 1000 var altså
langt større end mellem 1500 og 2000.
Svenska
Eksempel:
Från
urnordisk tid till vikingatid
Före
ca år 700 kallas språket i Skandinavien urnordiska.
Om det fanns dialektskillnader den gången, har de troligen
varit små, och vi känner i alla fall inte till några
moderna dialektskillnader som vi med säkerhet kan återföra
till den perioden.
Urnordiska
skiljer sig kraftigt från alla senare stadier av nordiska
språk, men tittar man t.ex. på utvecklingen av person namn
är det tydligt att det under loppet av de följande 300–400
åren skedde stora förändringar. Redan omkring år
1000 låter långa, pompösa namn som AnulaibaR och
HarjawaldaR som Óláfr och Haraldr
– som ju inte alls är så olika de moderna namnformerna,
t.ex. norska och danska: Olav/Harald,
svenska: Olof/Harald,
färöiska: Ólavur/Haraldur,
isländska: Ólafur/Haraldur.
Redan
på den tiden måste vi därför räkna med att
det språkliga avståndet till urnordiska blivit så
stort att språken skulle ha varit inbördes oförståeliga.
Om det otänkbara hade skett att en skandinav från
500-talet plötsligt skulle ha dykt upp bland vikingarna
fyrafemhundra år senare, skulle de alltså högst
sannolikt överhuvudtaget inte ha kunnat förstå
varandra. Däremot skulle vi i dag antagligen ha kunnat tala
relativt bra med folk som levde på 1500-talet, förutsatt
att vi höll oss till ämnen som båda parter hade
förutsättningar för att ha en åsikt om.
Språkförändringarna mellan åren 500 och 1000
var alltså betydligt större än mellan 1500 och 2000.
Norsk
(bokmål)
Eksempel:
Fra
urnordisk til vikingtid
Før
ca. år 700 kalles språket i Skandinavia urnordisk.
Om det fantes dialektforskjeller den gangen, må de trolig ha
vært små, og vi kjenner i alle fall ingen moderne
dialektskiller som vi med sikkerhet kan føre tilbake til den
perioden.
Urnordisk
skiller seg sterkt fra alle seinere stadier av nordiske språk,
men ser man f.eks. på utviklinga av personnavn, er det tydelig
at det skjedde store forandringer i løpet av de neste 300–400
åra. Lange, pompøse navn som AnulaibaR og
HarjawaldaR lyder alt omkring år 1000 som Óláfr og
Haraldr– som
jo slett ikke er så ulikt de moderne navneformene, f.eks.
norsk/dansk: Olav/Harald,
svensk: Olov/Harald,
færøysk: Ólavur/Haraldur,
islandsk: Ólafur/Haraldur.
Alt
på denne tida må vi derfor regne med at den språklige
avstanden til urnordisk var blitt så stor at språka ville
vært innbyrdes uforståelige. Om
det utenkelige skulle skjedd at en skandinav fra 500-tallet plutselig
skulle ha dukka opp blant vikingene 400–500 år seinere,
ville de altså høyst sannsynlig ikke kunnet forstå
hverandre i det hele tatt. Derimot ville vi i dag sannsynligvis
kunnet snakke relativt greit med folk som levde på 1500-tallet,
forutsatt at vi holdt oss til emner som begge parter hadde
forutsetninger for å mene noe om. Språkforandringene
mellom 500 og 1000 var altså langt større enn mellom
1500 og 2000.
Norsk
(nynorsk)
Eksempel:
Frå
urnordisk til vikingtid
Før
ca. år 700 kallar vi språket i Skandinavia urnordisk.
Om det fanst dialektskilnader den gongen, må dei truleg ha vore
små, og vi kjenner i alle fall ingen moderne dialektskilje som
vi med visse kan føre attende til den perioden.
Urnordisk
skil seg sterkt frå alle seinare stadium av nordiske språk,
men ser ein t.d. på utviklinga av personnamn, er det tydeleg at
det skjedde store endringar i løpet av dei neste 300–400
åra. Lange, pompøse namn som AnulaibaR og HarjawaldaR lyder
alt kring år 1000 som Óláfr og
Haraldr – som
jo slett ikkje er så ulikt dei moderne namneformene, t.d.
norsk/dansk: Olav/Harald,
svensk: Olov/Harald,
færøysk: Ólavur/Haraldur,
islandsk: Ólafur/Haraldur.
Alt
på denne tida må vi derfor rekne med at den språklege
avstanden til urnordisk var blitt så stor at språka ville
vore innbyrdes uforståelege. Om det utenkjelege skulle hendt at
ein skandinav frå 500-talet brått skulle ha dukka opp
mellom vikingane 400–500 år seinare, hadde dei altså
mest sannsynleg ikkje kunna forstå kvarandre i det heile.
Derimot ville vi i dag truleg kunna snakka relativt greitt med folk
som levde på 1500-talet, dersom vi heldt oss til emne som begge
partar hadde føresetnader for å meine noko om.
Språkforandringane mellom 500 og 1000 var altså langt
større enn mellom 1500 og 2000.
************
Bokstaver
og tegn i de seks moderne nordiske tekstene
I
den islandske (og den norrøne) teksten finner vi ett tegn som ikke forekommer i noen
av de andre tekstene, nemlig þ,
som uttales som th
i engelsk ord som thing
og think.
Denne bokstaven kalles thorn
(uttalt som på engelsk!), og den har islandsken overtatt fra
runeskrifta, og den ble også brukt i Norge og Sverige fram til
ca. 1400. Seinere er den forsvunnet i skandinavisk (og færøysk),
bl.a. fordi det ikke var bruk for den lenger, ettersom th-lyden
her ble til t
eller
d.
Både
islandsk og færøysk har også en annen spesiell
bokstav, nemlig ð,
som på islandsk uttales som th
i engelsk this
og that.
På færøysk er den derimot stum, som vi sier, og
den fungerer dermed på samme måte som d
i norske ord som god
og blid, der d heller ikke blir uttalt.
I
tillegg har færøysk og islandsk såkalte aksenter
over mange vokalbokstaver, og disse aksentene viser at bokstaven skal
uttales annerledes enn når det ikke står aksent over den;
f.eks. i ord som skrives tala
og mál
på både islandsk og færøysk, men uttales som
tala
og maol
på islandsk og tæala
og
måal
på færøysk.
Så
kommer vi til de bokstavene som også brukes i skandinavisk, men
som likevel av og til lager problemer på datamaskiner fordi de
ikke fins på engelsk, som jo er datamaskinenes ”morsmål”,
nemlig de velkjente æ,
ø og
å,
som vi skriver på norsk. Av disse fins å
nå i alle de skandinaviske språka, men lite ellers i
verden, og altså heller ikke i øynordisk. Når det
gjelder bokstavene æ
og ø,
så fins de egentlig i alle nordiske språk, men varianten
æ
brukes i dansk, færøysk, islandsk og norsk, mens
svenskene bruker den ”tyske” utgava ä.
Noe lignende gjelder ø-en,
der både svensker og islendinger bruker ”tysk” ö,
mens dansker færøyinger og nordmenn bruker ø.
Med
utgangspunkt i det som er sagt her, vil det være lett å
kjenne igjen både en islandsk og en færøysk tekst
på de bokstavtegna som er brukt. Alle skandinaviske språk
kan også gjenkjennes på en bestemt bokstav (gjett
hvilken!), og svensk kan skilles fra dansk og norsk, men de to
sistnevnte kan til gjengjeld ikke skilles fra hverandre ut fra
bokstavene.
tegn
islandsk
færøysk
svensk
dansk,
norsk
þ
+
–
–
–
ð
+
+
–
–
vokaltegn
med aksenter
(á,
í, ó, ú
osv.)
+
+
–
–
å
–
–
+
+
æ
/
ä
æ
æ
ä
æ
ø
/ ö
ö
ø
ö
ø
Ordforrådet
i nordiske språk
Ordforrådet
i alle språk er sammensatt både av såkalte arveord,
dvs. ord som ”alltid” har vært der, dvs. ord som er
overlevert fra tidligere generasjoner som har snakka det samme
språket, og av importord,
dvs. ord som er overtatt fra folk som har snakka andre språk.
Dette gjelder sjølsagt også de nordiske språka, og
mengden av importord i et språk sier mye om hvem de som taler
språket, har vært i kontakt med opp gjennom tida.
Ordforrådet
i de nordiske språka er i likhet med andre europeiske språk
prega av begreper knytta til kristendommen, som ble innført i
Norden på 1000-tallet. Ord som kirke,
klokke, prest, biskop, messe osv.
har derfor hatt sin faste plass i alle nordiske språk svært
lenge, men opprinnelig stammer de fra gresk – nytestamentets
språk – eller fra latin – den katolske kirkas
språk. Disse gamle importorda er i dag så velkjente for
alle at ingen andre enn språkforskere kan vite at de i si tid
var importord, men det kan vi jo likevel gjette oss til fordi de er
knytta til kristendommen, og da vet vi nok at de ikke kan være
eldre enn det tidspunktet da folk fikk kjennskap til den.
Hansaen
og de nedertyske orda
Da
er det annerledes med den neste bølga av importord som velta
inn over Skandinavia fra 1200-tallet og framover mot ca. 1600. Den
hadde nemlig ikke å gjøre med noen ny religion, men med
handel og økonomi. I denne perioden var nemlig handelen i hele
Nord-Europa dominert av det som en i dag kanskje ville kalt et
multinasjonalt selskap, den såkalte Hansaen, der kjøpmenn
fra særlig en del nordtyske byer førte an, og den
fremste blant dem var Lübeck.
Morsmålet
til hansakjøpmennene var nedertysk, som ligner mer på
nederlandsk enn tysk, og ettersom det i alle fall dreide seg om et
språk som ikke var så veldig forskjellig fra nordisk, er
det sannsynlig at skandinavene forstod en del av språket til
hanseatene. I de byene i Skandinavia der det var flest hanseater (se
kart), må vi anta at svært mange har lært seg å
forstå såpass mye nedertysk at de kunne prate med
hanseatene, noe som antagelig heller ikke kan ha vært så
vanskelig, for det var tross alt snakk om beslekta språk som
hadde mye, både ord og grammatikk felles.
Resultatet
av kontakten med hanseatene var i alle fall at alle skandinaviske
språk i dag er smekkfulle av nedertyske ord, og det skyldes
utvilsomt at hanseaterspråket må ha hatt prestisje, noe
som igjen selvfølgelig kom av at hanseatene hadde stor
økonomisk makt – makt og prestisje hører som
kjent sammen.
Dersom
vi leter etter nedertyske ord i de små tekstbitene vi har sett
på tidligere og setter den inn i et skjema, blir resultatet
slik:
Eksempler
der ett eller flere av de nordiske språka har et nedertysk ord, mens andre har et nordisk ord
islandsk
færøysk
norsk
(nynorsk)
norsk
(bokmål)
dansk
svensk
mál
mál
språk
språk
sprog
språk
-
rímiligt
truleg
trolig
sikkert
troligen
mismunur
munur
skilnad
forskjell
forskel
skillnad
öryggi
vissu
visse
sikkerhet
sikkerhed
säkerhet
þróun
gongd
utvikling
utvikling
udvikling
utveckling
greinilegt
týðiligt
tydeleg
tydelig
tydelig
tydlig
verða
henda
skje
skje
ske
ske
breyting
broyting
endring
forandring
forandring
förändring
÷
÷
i
løpet av
i
løpet av
i løbet
af
under
loppet av
÷
÷
jo
jo
jo
ju
ólík
÷
ulik
ulik
forskellig
olik
tíminn
tíðin
tida
tida
tidspunkt
tiden
fjarlægð
frástoða
avstand
avstand
afstand
avstånd
ekki
skiljanlegur
óskiljandi
uforståeleg
uforståelig
uforståelig
oförståelig
ósennilegt
óhugsandi
utenkjeleg
utenkelig
utænkelig
otänkbar
÷
÷
brått
plutselig
pludselig
plötslig
koma
fram
koma
undan kavi
dukke opp
dukke
opp
dukke
op
dyka upp
÷
÷
altså
altså
altså
alltså
skilja
skilja
forstå
forstå
forstå
förstå
alls
als
i det
heile
i
det hele tatt
overhovedet
överhuvudtaget
að
öllum líkindum
rættiliga
sannligt
mest
sannsynleg
sannsynligvis
sandsynligvis
antagligen
(!)
tala
tosa
snakke
snakke
snakke
tala
forsendur
fortreytur
føresetnader
forutsetninger
forudsætninger
förutsättningar
hafa
skoðun
hava
eina hugsan
meine
mene
mene
ha en åsikt
(!)
miklu
væl
langt
langt
langt
betydligt
Skjemaet
skal leses slik at hvert av orda på samme linje svarer mer
eller mindre nøyaktig til hverandre i alle språka. I de
fleste tilfellene er dette både opplagt og uproblematisk, men i
enkelte tilfeller står det tom rubrikk for noen av språka.
Det gjelder f.eks. det som på norsk heter i
løpet av, jo plutselig og
altså,
der de islandske og færøyske tekstene rett og slett ikke
har noe tilsvarende ord eller uttrykk, og det står derfor bare
÷ i disse rubrikkene, og det samme gjelder ordet
ulik/forskjellig,
der vi heller ikke finner noe tilsvarende ord i den færøyske
teksten.
Det
mønsteret som viser seg veldig tydelig gjennom fargemarkeringa
i skjemaet, er at alle de skandinaviske språka stort sett har de
samme nedertyske orda. Det sterke nedertyske innslaget i det
skandinaviske ordforrådet er derfor noe som langt på vei
forener disse språka, samtidig som det skiller dem veldig
sterkt fra de øynordiske språka, som ikke har noen av
disse orda. Det skyldes til dels at hanseatene aldri kom til Island
og Færøyene, men dessuten har spesielt islendingene, men
også færøyingene, drevet ei ganske aktiv
språkrensing de siste hundreåra, noe som har ført
til at disse språka står fram som langt mer reint
nordiske i ordforrådet en de skandinaviske.
De
skandinaviske språka er faktisk så fulle av nedertysk at
det er mulig å lage eksempler der alle orda bortsett fra mer
eller mindre innholdsfattige småord kommer fra nedertysk, slik
det er i dette eksemplet:
Skredderen tenkteattrøya
passet fortreffelig,
men
kunden klagetogmente atplaggetvarkortogtøyet
simpeltoggrovt.
Her
er det altså bare orda at, og og var
som er nordiske, alt det andre er nedertyske ord. På nedertysk ville den
tilsvarende setningen se ut omtrent slik:
De schrâder
dachte dat die trôie vortreffelik paste, men de kunde klâgde
und mênde dat die plagge kort was und dat tüg simpel und
grof.
En islandsk versjon ville derimot være langt mer nordisk:
Klæðskerinn
hélt að skyrtanpassaðifullkomlega,
en viðskiptavinurinn kvartaði og taldi að flíkin
væri stutt og efnið einfalt oggróft.
Riktignok
er denne setningen konstruert spesielt for å vise hvor mye
nedertysk det kan være i skandinavisk, men ikke desto mindre er
det er faktum at alle skandinaviske språk er så fulle av
nedertyske ord og uttrykk at det knapt er mulig å si en eneste
setning uten å bruke et eller annet som kommer fra dette
språket.
Andre
importord i skandinavisk
De
nedertyske orda i skandinaviske språk er for en stor del
dagligtaleord som ingen oppfatter som fremmede i dag. Det gjelder
også mange av de orda som er lånt fra språk andre
språk enn nedertysk, spesielt dersom de har vært lenge i
bruk, jf. kristne ord fra latin og gresk som er nevnt over. Men mange
andre importord fra fjernere språk føles mer som
virkelige fremmedord; det gjelder bl.a. flere av orda nedenfor:
Eksempler
der ett eller flere av de nordiske språka har et
(ikke-germansk) fremmedord,
mens andre har et nordisk
ord
Nordiske skriftspråk med lang tradisjon: dansk, islandsk og svensk
Av
de seks moderne nordiske språka vi har sett prøver av
ovenfor, er det egentlig bare tre som har det vi kunne kalle ei
sammenhengende historie som skriftspråk som strekker seg mer
enn vel halvannet hundreår bakover i tida: dansk, islandsk og
svensk. De to norske skriftspråka og færøysk har
nemlig blitt utforma som egne skriftspråk etter midten av
1800-tallet – før 1850 var dansk det eneste offisielle
skriftspråket både i Norge og på Færøyene
– og selvfølgelig i Danmark.
Som
vi har nevnt før, ble nordiske språk først
skrevet med runer, men alle runeinnskrifter er ganske korte, og det
har i alle fall neppe noen gang eksistert et slags ”riksrunespråk”.
Da det latinske alfabetet kom med kristendommen på 1000-tallet,
skrev man til å begynne med slik som man snakka uten å ta
noe hensyn til tidligere skrivemåter, for det eksisterte ingen
eldre skrivemåter, og da må man bare forsøke å
lytte seg til hvordan en skal skrive, slik folk gjør over alt
i verden når en skal etablere helt nye skriftspråk. Men
etter hvert utvikla det seg spesielle skrifttradisjoner, ofte knytta
til skriveskolene ved klostre og andre steder der det ble produsert
skrift.
Bevisste
forsøk på å skape et slags offisielt skriftspråk
som skulle gjelde for et større område blir det
imidlertid for alvor først tale om fra omkring 1500 da
boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere skrift. Da
reformasjonen ble innført i hele Norden først på
1500-tallet, var det ett av måla for denne bevegelsen at alle
skulle få anledning til å lese Bibelen på
morsmålet. I de to nordiske statene som eksisterte den gangen
ble Bibelen trykt på fire ulike språk:
1) I Danmark-Norge,
som også omfatta Færøyene, Grønland og
Island, kom Bibelen selvfølgelig på dansk, som var
hovedspråket i kongeriket, men islendingene følte på
1500-tallet bestemt at deres språk var noe annet enn dansk, og
dessuten hadde de en lang og stolt tradisjon for å skrive på
morsmålet, så det var aldri noen tvil om at Bibelen måtte
oversettes til islandsk.
2) I Sverige-Finland
(Sverige og Finland var nemlig ett kongerike helt fram til 1809) var
det opplagt at Bibelen skulle komme på svensk, men den måtte dessuten
komme på finsk, dersom
finnene skulle få Bibelen på morsmålet, for finsk
hører som kjent til en helt annen språkfamilien enn
svensk.
Etter
reformasjonen ble det altså brukt fire språk i Norden i
kirkelig sammenheng: Dansk i Danmark, Norge og på Færøyene,
islandsk på Island; i Sverige svensk, og i den finskspråklige delen av Finland finsk. Men i
verdslig styring – altså utenfor det religiøse
området – var det i grunnen bare to språk som ble
brukt, nemlig dansk i hele det dansk-norske kongeriket og svensk i
hele Sverige-Finland. Finsk som offisielt språk i Finland ble
ikke tillatt som likestilt med svensk i Finland før i 1863, og
da var ikke Finland lenger en del av Sverige, men av Russland –
først i 1918 ble Finland en sjølstendig republikk.
De
”gamle” nordiske skriftspråka dansk, islandsk og
svensk har altså ei sammenhengende historie som skriftspråk
som går i alle fall nærmere tusen år bakover i
tida. Dansk og svensk skriftspråk baserer seg først
fremst på talemålet i det området der hovedstaden
ligger – dvs. København og Stockholm – mens
islandsk er spesielt på den måten at talemålet er
praktisk talt dialektfritt og har alltid vært det. I den grad
det fins avstand mellom skrift og tale på islandsk, er det
altså på grunn av at all islandsk har forandra seg etter
at skriftspråket ble fastlagt.
I
dansk er de gamle dialektene i dag langt på vei utrydda, men det er
likevel veldig stor avstand mellom skrift og tale i dansk. Grunnen er
den at den danske skriftnormen ble fastlagt for mange hundre år
siden, og da lød dansk talemål helt annerledes enn i dag.
Det ser også ut til at avstanden stadig blir større, fordi
talemålet forandrer seg, mens skriftnormen ligger fast.
Også
i Sverige er de gamle dialektene i sterk tilbakegang, men likevel mer
brukt enn i Danmark. Det er heller ikke på langt nær så
stor avstand mellom skrift og tale i svensk, og avstanden
er også blitt mindre i de siste hundre åra, fordi
rikstalemålet har tatt opp en del uttaleformer fra
skriftspråket. For hundre år siden var det f.eks. normalt
å uttale en setning som han
målade huset
som han
måla huse,
mens det vanlige i dag er å uttale alle orda helt etter
skriftbildet, altså målade
med –de
og
huset
med –t.
Svensk
før og etter 1906 og dansk før og etter 1948
Svensk
og dansk har bare hatt en større skrivereform etter 1900; i
svensk skjedde det i 1906 og i dansk i 1948. Her er noen eksempler
som viser hva som skjedde ved disse to reformene:
svensk
før 1906
svensk
etter 1906
en
hvit
bil
en
vit
bil
ett
rödt
hus
ett
rött
hus
han
vill lefva
sitt eget lif
han
vill leva
sitt eget liv
dansk
før 1948
dansk
etter 1948
det
er en Baad
det
er en båd
han
både vilde
og kunde
gøre det
han
både ville
og kunne
gøre det
De
”unge” nordiske skriftspråka: norsk (bokmål og nynorsk) og færøysk
Alle disse språka er resultat av såkalte språklige nasjonsbyggingsprosjekter
som var vanlige mange steder i Europa på 1800-tallet. I Norge hang dette sammen med at Norge
var blitt skilt fra Danmark i 1814 og skulle dermed finne sin identitet som en egen nasjon,
ettersom landet ikke lenger var en del av tvillingrikene Danmark-Norge, der dansk hadde
vært det sjølsagte skriftspråket. På Færøyene har den språklige frigjøringa fra
dansken ikke i samme grad sammenheng med politiske forandringer, ettersom Færøyene som
kjent fremdeles hører politisk sammen med Danmark. Færøyingene føler seg derimot i kulturell
og språklig forstand som en egen nasjon, og dermed var det naturlig at det også
oppstod et ønske om å skape et eget færøysk skriftspråk.
Norsk - nynorsk og bokmål
På 1840-tallet reiste den sjøllærte språkforskeren Ivar Aasen
(1813-1896) rundt i Norge og undersøkte dialektene, og på grunnlag av det han fant ut,
skapte han et nytt norsk skriftspråk, som han kalte landsmål. I 1885 ble landsmålet
offisielt likestilt med det norsk-danske skriftspråket som var brukt i praktisk talt
samme form i både Danmark og Norge helt fram til 1907. Aasens opprinnelige språkform
har seinere gjennomgått diverse revisjoner og kalles i dag nynorsk, og dette er det
foretrukne skriftspråket for 10-15 % av befolkningen i Norge.
Flertallsskriftspråket i Norge kalles derimot offisielt bokmål, uoffisielt også riksmål,
og dette stammer fra det felles norsk-danske skriftspråket, men etter 1907 er det
revidert flere ganger slik at det i dag står fram som et eget skriftspråk forskjellig
fra dansk, om enn fremdeles svært likt dansk i skrift, men veldig ulikt dansk som talespråk.
Både bokmål og nynorsk har en mengde såkalte valgfrie former, dvs. alternative skrivemåter og
bøyinger av mange ord. Dette skyldes først og fremst at man i lang tid forsøkte å
nærme de to norske målformene til hverandre gjennom stegvise reformer med tanke på ei
framtidig full sammensmelting i et felles såkalt samnorsk språk, men den politikken
er nå offisielt oppgitt.
Alle norske skoleelever skal lære å skrive både bokmål og nynorsk, men den
ene av de såkalte målformene er hovedmål, og for ca. 87 % av elevene er hovedmålet
bokmål, og nynorsk sidemål, mens ca. 13 % har nynorsk som hovedmål og bokmål som sidemål.
Offisielt går man i dag inn for at bokmål og nynorsk skal leve videre i fredelig
sameksistens. Det er likevel en del misnøye på grasrotplan med at norsk skriftspråk skal
finnes i to ganske like, men likevel ikke helt like utgaver, og det fins krefter som ønsker
å komme fram til det man oppfatter som en mer normal språksituasjon med bare ett
norsk skriftmål i landet. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å gå med de norske
målformene i framtida!
Færøysk
Det moderne færøyske skriftspråket ble skapt omkring 1850, altså
på om lag samme tid som Aasen lanserte landsmålet i Norge. I motsetning til hva
som er tilfellet med Aasens landsmål, som har vært revidert mangfoldige ganger i
ettertid, har den færøyske normen, som ble skapt av presten V.U. Hammarshaimb (1819-1909) i
1846, vært praktisk talt uendra fram til i dag.
Færøysk er i dag hovedspråket på Færøyene, men alle færøyinger snakker
og skriver også godt dansk. Det fins derimot ikke noen innfødt overklasse på Færøyene
som bruker dansk med færøysk uttale som sitt daglige talespråk. Dette står i skarp
kontrast til situasjonen i Norge, der bokmål som talt språk historisk har oppstått
ved at den norske overklassen på 1700-tallet tok i bruk dansk skriftspråk som basis
for sitt dagligtalemål, som dermed kom til å framstå som et blandingstalemål
med danske ord og former, men norsk uttale. Det er altså dette talemålet og det tilhørende
skriftspråket som mange i dag oppfatter som norsk rett og slett.
Når færøyinger snakker med nordmenn eller svensker, bruker de også gjerne et
lignende talespråk, der ord og former er danske, men uttalen færøysk. Dette kalles
populært gøtudanskt - dvs. gatedansk, og det lyder faktisk (ikke uventa!) nokså likt
norsk bokmål, men det er ingen færøyinger som bruker dette i daglig tale. Derimot er
det et ypperlig muntlig kommunikasjonsmiddel for færøyinger både overfor nordmenn og svensker,
og ettersom færøyingene også kan snakke ”rigtig dansk”, har de heller ingen problemer med å
forstå dansk eller gjøre seg forstått i Danmark. Færøyingene er derfor den
nordiske nasjonen som har den suverent beste språkkompetansen av alle, ettersom de
forstår alle skandinaviske språk uten problemer, og dessuten kan de også
lese islandsk. Det siste skyldes at færøysk skriftspråk ligner mye på islandsk i
skrift, mens uttalen er nokså forskjellig. Færøyinger og islendinger kan dermed normalt
ikke snakke sammen på morsmålet, men de kan lese hverandres skriftspråk.
At færøyingene er mestre i nordisk språkforståelse, er sjølsagt ingen tilfeldighet,
men rett og slett en konsekvens av at de som et lite folk er nødt til å lære språket
til de større naboene for å kunne kommunisere. Men dette har samtidig ført til at færøyingene
er den eneste nordiske nasjonen der praktisk talt hele befolkningen realiserer intensjonen
i den nordiske språkdeklarasjonen som ble vedtatt av nordisk ministerråd i 2006,
der det blir framheva som et viktig mål at alle i Norden skulle kunne kommunisere med
hverandre på et skandinavisk språk. Konklusjonen blir dermed at den minste nordiske
nasjonen er den språkmektigste!
1
Takk til Trygve Skomedal, som har vært
behjelpelig med å lage den norrøne teksten.
2
Dette gjelder førsteleddet i de
sammensatte orda mannanafna,
fólkanøvnunum, personnavne, personnamn, personnavn.
Sisteleddet består derimot av
ulike former av ordet navn,
som er nordisk.
3
Dette ordet er også et importord –
jf. ord som pryd
og pryde,
som opprinnelig er lånt fra gammelfransk – men disse
orda er lånt mye tidligere enn pompøs
og føles derfor ikke som fremmede lenger.